I generasjoner har palestinerne kjempet for internasjonal anerkjennelse av sitt folks rett til selvbestemmelse og sin egen stat. De såkalte 1967-grensene (grensene før Seksdagerskrigen) med Øst-Jerusalem som hovedstad, er i tråd med FN-resolusjoner fundamentet for en slik palestinsk stat.

Likevel har Norge lenge nølt. Først i mai 2024 kunngjorde den norske regjeringen at Norge formelt vil anerkjenne staten Palestina. Statsminister Jonas Gahr Støre understreket at palestinerne har en grunnleggende rett til en egen stat, og at fred i Midtøsten forutsetter en palestinsk stat.

Å anerkjenne Palestina nå er ikke bare symbolikk, men en nødvendighet for å redde utsiktene til en tostatsløsning. Over 140 land har allerede anerkjent Palestina, og Norges skritt styrker de moderate kreftene som tror på fredelige forhandlinger. Folkeretten slår fast at okkupasjon og ulovlige bosetninger er uholdbare; FN-resolusjoner krever tilbaketrekning til 1967-grensene.

Norge har selv bidratt til Oslo-avtalenes premiss om to stater side om side. Men i praksis har fredsprosessen stått i stampe, mens situasjonen på bakken har forverret seg: Stadig flere israelske bosetninger på okkupert land, voldsspiraler og håpløshet for palestinerne. Støre påpekte at man ikke lenger kan vente med anerkjennelse til “etter en fredsløsning”, for denne strategien har feilet. Tvert imot kan tidlig anerkjennelse gi ny kraft til reelle forhandlinger ved å signalisere at det internasjonale samfunnet mener alvor. Folkerettslig er palestinernes rett til selvbestemmelse ubestridt, og en anerkjennelse støtter denne retten innen rammen av FN-pakten og tidligere avtaler.

Til tross for bred enighet om palestinernes rett, hevdet enkelte at tidspunktet var galt. Høyre, FrP og KrF uttalte at de i prinsippet støtter en palestinsk stat, men mente anerkjennelsen nå kunne belønne Hamas og “parkerer fredsprosessen”.

FrP-leder Sylvi Listhaug gikk hardt ut og sa at en anerkjennelse nå “indirekte vil belønne Hamas’ terrorhandlinger”. Hun advarte også om risiko for et “islamistisk diktatur” i en palestinsk stat og avfeide grepet som “en symbolsk handling som skal tilfredsstille Palestinakomiteen og ytterliggående aktivister”.

Høyres Erna Solberg stilte spørsmål ved om dette virkelig bringer oss nærmere fred, all den tid en anerkjennelse bare kan gjøres én gang – og nå kanskje var feil øyeblikk.

Kristelig Folkeparti kalte regjeringens grep en “symbolhandling” presset frem av situasjonen, og fryktet at et så ensidig tiltak “i verste fall kan parkere alt som ligner på en fredsprosess”.

Den kritikken bommer på målet. Det er nettopp fraværet av fremgang som gjorde handling nødvendig: det har gått nesten 80 år siden Nakba, og palestinerne har i flere generasjoner måttet leve med vold, okkupasjon og undertrykkelse. Regjeringen forsikret at anerkjennelsen er ment å styrke moderate krefter og gi håp til palestinerne.

Anerkjennelse av Palestina handler om mer enn utenrikspolitikk. Det er et verdispørsmål som angår rettferdighet, likeverd og respekt for folkeretten.

For norske muslimer flest er Palestinas sak dypt personlig og prinsipiell. Den rører ved spørsmål om okkupasjon, menneskeverd og retten til å utøve tro og kultur uten undertrykkelse.

Når Norge erkjenner Palestina på 1967-grensene med Øst-Jerusalem som hovedstad, sender det et kraftig signal om at vi står opp mot urett, okkupasjon og apartheid – verdier som mange muslimske velgere forventer at Norge forsvarer. Det gir økt troverdighet til Norges rolle som fredsnasjon og formidler i Midtøsten. Endelig kan muslimske velgere føle at Norge tar deres bekymringer på alvor: Våre oljepenger og vår stemme bidrar ikke lenger til å legitimere okkupasjon, men til håp om en rettferdig fred.

Allerede før regjeringens vedtak la Rødt og SV frem forslag om å «anerkjenne Palestina som egen stat» (Dok 8:237 S) i 2023 / 24-sesjonen, og fikk Stortinget til å be regjeringen forberede en anerkjennelse høsten 2023. Da Norge formelt anerkjente Palestina mai 2024, kalte partiet det «ikke et sekund for tidlig» og krevde sanksjoner mot Israel. På ett-årsdagen i 2025 oppfordret Bjørnar Moxnes regjeringen til å «ta konsekvensen av anerkjennelsen» ved å trekke Oljefondet ut av Israel og innføre våpenembargo.

Allerede før regjeringens vedtak la Rødt og SV frem forslag om å «anerkjenne Palestina som egen stat» (Dok 8:237 S) i 2023 / 24-sesjonen, og fikk Stortinget til å be regjeringen forberede en anerkjennelse høsten 2023. SV jublet over vedtaket i mai 2024; partileder Kirsti Bergstø kalte dagen «en stor seier» og slo fast at anerkjennelsen måtte følges opp med sterkere press mot Israel.

Som regjeringsparti sto Ap bak vedtaket om anerkjennelse; utenriksminister Espen Barth Eide kalte dagen «en merkedag» og framholdt at anerkjennelsen støtter «moderate krefter» på begge sider. Statsminister Jonas Gahr Støre la vekt på at anerkjennelsen er et nødvendig bidrag for å få fart på en fastlåst fredsprosess.

MDG jublet over vedtaket og vedtok 29. september 2024 en resolusjon om at "Palestina må avkolonialiseres"; partiet krever boikott av bosettingsvarer og flere sanksjoner mot Israel.

Allerede 10. mars 2024 vedtok partiets landsstyre resolusjonen «Frihet for Palestina», der Sentrum ba Norge umiddelbart anerkjenne Palestina som egen stat, støtte BDS-bevegelsen og innføre våpenembargo mot Israel. Resolusjonen fastslo at norsk anerkjennelse ville gjøre det lettere å straffeforfølge israelske krigsforbrytelser og krevde at Oljefondet ikke skulle ha penger i okkupasjonen. 

Nåværende partileder Dag-Inge Ulstein beskrev beslutningen 22. mai 2024 som «en symbolsk handling som setter fredsarbeidet tilbake» og sa partiet ønsker anerkjennelse først når en fredsavtale er på plass. KrF fastholder denne linjen i 2025: I et innlegg 21. august 2025 kaller Ulstein anerkjennelsen «uklok og kontraproduktiv» fordi den kom «uten krav til Hamas», og advarer mot ensidig fordømmelse av Israel. 

Venstre-leder Guri Melby gratulerte regjeringen 22. mai 2024 og kalte anerkjennelsen «et nødvendig steg for fred i Midtøsten». På sosiale medier samme dag sa hun at Venstre «støtter at regjeringen nå tar skrittet og anerkjenner Palestina som egen stat».

På dagen for regjeringens beslutning erklærte Høyre at de «støtter en tostatsløsning, men er usikre på om dette er riktig tidspunkt». Erna Solberg advarte om at en forhastet anerkjennelse kunne svekke Norges rolle som brobygger. 

I august 2025 sier Solberg at hun «ikke ville gjort det i 2024, men tidspunktet kan ha vært riktig nå». Høyre svarte ikke på Palestinakomiteens 2025-undersøkelse og har stemt nei til alle forslag om nye norske sanksjoner mot Israel, noe som gir partiet rødt på samtlige vurderingspunkter i oversikten.

Partileder Sylvi Listhaug kalte regjeringens vedtak 22. mai 2024 «en belønning av Hamas’ terror». FrP fastholdt at anerkjennelse først bør komme «som del av en ferdig forhandlet fredsavtale».

I 2025 gjentar Listhaug at regjeringen har «skjøvet Norge ut på sidelinjen» og hevder anerkjennelsen har svekket Norges legitimitet i Israel. Partiet svarte på Palestinakomiteens henvendelse med et eget notat som avviser boikott, støtter Israels rett til å forsvare seg og legger hovedansvaret for krigen på Hamas. Flere FrP-topper har likevel kritisert Israels krigføring som «gått for langt», men partiet står fast på at nye norske sanksjoner er feil vei å gå.

Etter det katastrofale krigsutbruddet i Gaza høsten 2023, der over 85 % av Gazas befolkning ble drevet på flukt og titusener drept, valgte Sør-Afrika å gripe til et rettslig virkemiddel i håp om å redde liv. Den 29. desember 2023 anla Sør-Afrika sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ) i Haag.

Påstanden: Israel bryter Folkemordkonvensjonen av 1948 gjennom sin krigføring og blokade av Gaza, ved handlinger og unnlatelser som tilsvarer et folkemord på det palestinske folket.

Sør-Afrika krevde akutte tiltak: en stans i krigføringen, stopp i internasjonale våpenleveranser til Israel og åpning for nødhjelp, alt for å hindre det de mener er et folkemord på palestinerne.

ICJ tok saken opp og behandlet den under høyeste hastenivå. Allerede 26. januar 2024 kom en kjennelse om midlertidige tiltak: Domstolen erklærte at den har jurisdiksjon, at noen av Israels handlinger kan falle inn under folkemordkonvensjonen, og påla Israel å gjøre alt i sin makt for å beskytte sivile og forhindre folkemord på Gazastripen. Blant annet krevdes det at Israel straffer enhver som oppfordrer til folkemord, at soldatene ikke begår folkemordshandlinger, og at langt mer humanitær hjelp slippes inn i Gaza umiddelbart.

Domstolen utvidet ordren 28. mars 2024 med ytterligere krav om å holde grenseoverganger åpne for nødhjelp, strøm, vann m.m..

Israel reagerte rasende: Statsminister Netanyahu kalte ICJs inngripen “skandaløs” og lovet å “fortsette å gjøre det som er nødvendig” militært. Israel har likevel – i det minste formelt – deltatt i høringene, noe som holder saken i gang. Flere land har støttet Sør-Afrikas initiativ: Irland og Tyskland varslet intervensjon i saken, og Nicaragua har formelt sluttet seg til som partshjelper. Spørsmålet nå er om Norge vil gjøre det samme.

Norge er forpliktet av Folkemordkonvensjonen til å forhindre folkemord. Når FNs spesialrapportør melder at det er “rimelig grunn til å tro” at Israel begår folkemordhandlinger i Gaza, kan ikke Norge sitte stille. I mars 2024 slo spesialrapportør Francesca Albanese fast at Israels angrep og den påførte ødeleggelsen av livsgrunnlaget i Gaza tyder på en hensikt om fysisk å ødelegge palestinerne som gruppe.

Hun pekte på klare brudd på minst tre av fem forbudte handlinger i folkemordkonvensjonen. FNs menneskerettighetsråd vedtok i april 2024 å oppfordre alle land til å stanse våpensalg til Israel for å forhindre videre folkerettsbrudd. I Sikkerhetsrådet har Norge støttet krav om humanitær våpenhvile. Når Sør-Afrika nå bruker verdens domstol ICJ – FNs høyeste juridiske organ – for å presse fram respekt for folkeretten, bør Norge som rettsstat støtte opp.

Å intervenere i saken (slutte seg til Sør-Afrikas side) vil signalisere at Norge tar sine konvensjonsforpliktelser på alvor. Det er verdt å merke seg at Norge allerede har uttalt seg i Haag om beslektede spørsmål: I en parallell sak om lovligheten av Israels okkupasjon argumenterte Norge i februar 2024 for at “Okkupasjonen er et brudd på grunnleggende menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett og det palestinske folks rett til selvbestemmelse”.

Norges offisielle syn er krystallklart på at Israels handlinger bryter folkeretten; hvorfor ikke da støtte folkerettens håndhevelse? Politisk sett handler dette om å redde liv: ICJ har ingen egen politistyrke, så det hviler på stater å følge opp kjennelsen. Norge som fredsnasjon og humanitær stormakt må vise lederskap her. Å støtte saken i Haag er et fredelig virkemiddel – i tråd med FN-paktens krav om fredelig tvisteløsning – som kan korte ned krigens lidelser.

Vi vet at domstolens ordre kan ha effekt: Allerede etter 26. januar 2024 ble israelske angrep noe redusert et par uker, og presset økte for humanitære pauser. Selv om Israel ikke skulle rette seg etter dommen (slik Russland ignorerte ICJs ordre om å stanse angrep i Ukraina 2022), vil en tydelig rettslig konklusjon om folkemordfare ha stor betydning for internasjonal opinion og videre sanksjonstiltak.

Regjeringen Støre har så langt nølt med å slutte Norge til Sør-Afrikas sak. Utenriksminister Espen Barth Eide svarer at Norge “følger domstolens behandling tett”, men at det “foreløpig er for tidlig” å si om vi vil intervenere. Han viser til at Norge sjelden involverer seg i andre staters tvistesaker – til nå kun gjort i én sak (Ukraina vs. Russland) – og da kun med smale juridiske innspill. Regjeringen holder altså døren på gløtt.

Denne passiviteten får berettiget kritikk. MDGs Lan Marie Berg har konfrontert Eide med at “det påhviler Norge å gjøre alt vi kan for å forhindre folkemord” i lys av FN-rapporter og ICJs ordre. Så langt er svaret vagt, noe som skuffer mange.

Høyre og FrP på sin side har gitt signaler om at de er skeptiske til å “polititisere” domstolen. Men la oss være klare: Dette handler ikke om politikk, men om prinsipper. Folkemordkonvensjonen – som både Norge og Israel har undertegnet – forplikter oss til å forhindre selv faren for folkemord. Å støtte ICJ-saken er å følge loven, ikke å drive synsing. Enkelte aktører internasjonalt, som USA, har kalt saken en “avledning” og “misbruk av folkeretten”. Slike utsagn er hårreisende for dem som ser sivile bombet daglig.

At Israel og dets allierte forsøker å delegitimere juridisk ansvar ved å stemple kritikk som antisemittisme, er en forvrenging – akkurat som apartheid-regimet i Sør-Afrika i sin tid kalte boikott for “anti-hvitt”. Sør-Afrikas engasjement i denne saken er særlig symboltungt: landet vet hva folkemord og apartheid vil si, og dens president Ramaphosa sammenligner nå palestinernes situasjon med Sør-Afrikas mørkeste epoker. Å stille seg likegyldig eller kritisk til Sør-Afrikas initiativ vil plassere Norge på feil side av moralen, midt i en av vår tids mest akutte humanitære kriser.

For muslimske velgere i Norge er dette en hjertesak.

Bilder av døde barn i Gaza, sykehus lagt i grus og desperate familier går rett inn i folks sjel. Mange norske muslimer opplever det som dypt urettferdig dersom Norge – landet de bor og betaler skatt i – ikke gjør alt i sin makt for å stanse blodbadet. Enda verre er det om Norge bidrar til å legitimere apartheid- og okkupasjonsmakten ved investeringer av statlige fond.

Å støtte Sør-Afrikas sak i Haag er et fredelig, konstruktivt grep som harmonerer med muslimske verdier om rettferdighet og beskyttelse av de uskyldige. Dessuten vil det vise at norsk politikk ikke opererer med dobbeltmoral: Folkeretten gjelder likt for alle, også for Israel.

Når muslimske velgere ser at enkelte partier tråkker på bremsen i møte med Israels overgrep, kan det oppleves som et svik mot universelle menneskerettigheter. 

På den andre siden: Partier som våger å stå opp for Gaza gjennom lovens verktøy, vinner stor respekt. Islamsk Råd Norge støtter strengere tiltak mot folkerettsbrudd i Palestina. Imamer og muslimske ledere har appellert om at verden må handle før det er for sent. Norge – med sin stolte fredspris-tradisjon – må ikke bli stående taus.

Muslimske velgere forventer handling, ikke bare ord, i møte med det de anser som et pågående folkemord. Nå er tiden inne for å vise at Norge mener alvor med “aldri igjen” – også når ofrene er palestinske.

12. januar 2024 erklærte partiledelsen at partiet «støtter Sør-Afrikas stevning av Israel» og ba regjeringen sende en intervensjonserklæring. I Representantforslag 8:149 S (2023/24) krevde Rødt at Norge sluttet seg til saken; forslaget ble lagt frem i plenum 17. juni 2024.

SV var eneste parti som støttet Rødts intervensjonsforslag i utenrikskomiteen våren 2024. Utenrikspolitisk talsperson Ingrid Fiskaa stilte skriftlige spørsmål om folkemordskonvensjonens handleplikt og ba regjeringen slutte seg til saken. Landsmøtet i mars 2025 vedtok at «Norge må bruke alle juridiske muligheter … inkludert å bli part i Sør-Afrikas sak ved ICJ».

Utenriksminister Espen Barth Eide kalte det 3. januar 2024 «positivt at Israel møter i ICJ», men avviste selv folkemordpåstanden. UD publiserte 4. juni 2024 en gjennomgang som konkluderte med at Norge foreløpig ikke har handleplikt til å intervenere, og regjeringen avstod fra intervensjon. I Innst. 370 S (2023/24) stemte Ap sammen med H, Sp, Frp og KrF for å avvise Rødts forslag om norsk støtte til Sør-Afrika. Ap-representanter har siden vist til at regjeringen «følger saken nøye» uten å ville binde seg til handling.

I januar 2024 slo utenriksminister Espen Barth Eide – på vegne av Ap/Sp-regjeringen – fast at Norge «følger saken tett», men at det ikke var aktuelt å be domstolen om å delta i Sør-Afrikas søksmål på det tidspunktet. Da Rødt senere la frem Representantforslag 8:149 S om å sende en intervensjonserklæring, stemte Sp sammen med Ap, H, Frp, Venstre og KrF for å avvise kravet både i komiteen og i plenum (flertallsmerknaden i Innst. 370 S). Partiets talspersoner begrunnet standpunktet med at politiske myndigheter ikke bør «forskrive» folkemord på forhånd, men la internasjonale domstoler trekke konklusjonene.

Partileder Arild Hermstad erklærte 15. januar 2024 at «Norge må stille seg bak Sør-Afrikas folkemordanklage» og oppfordret regjeringen til å sende en intervensjonserklæring. Stortingsrepresentant Lan Marie Berg fulgte opp med et skriftlig spørsmål 28. mars 2024 om hvorfor Norge ikke allerede hadde sluttet seg til saken, mens MDG gjentok kravet i en interpellasjon til utenriksministeren før behandlingen av Innst. 370 S. Etter domstolens Rafah-kjennelse våren 2025 uttalte partiet at «Norge må bruke alle juridiske midler – inkludert intervensjon – for å få stanset offensiven».

I BT-kronikken «Lidelsene i Gaza er forferdelige» (4. februar 2024) understreket utenrikspolitisk talsperson Dag Inge Ulstein at ICJ og ICC er rette organer til å vurdere folkemordspåstanden, men advarte mot at norske politikere «overprøver domstolen» ved å konkludere på forhånd. I Innst. 370 S stemte KrF sammen med Ap, Sp, H, Frp og Venstre for flertallsinnstillingen som avviste intervensjonsforslaget. Partiet fastholdt senere at Norge bør «følge rettsprosessen nøye» og støtte ICJs pålegg om humanitære tiltak, men at en intervensjon ikke vil bidra til raskere hjelp til befolkningen i Gaza.

I Innst. 370 S (2023/24) stilte Venstre seg sammen med SV og Rødt bak mindretallsforslag om å stanse våpenleveranser til konflikten, men valgte ikke å signere forslaget om at Norge skulle inngi en intervensjonserklæring i ICJ. Under plenumsbehandlingen 17. juni 2024 stemte partiet deretter med flertallet for å avvise hele representantforslaget, som inkluderte intervensjonskravet. Samtidig profilerte Venstre seg som en varm forsvarer av domstolens arbeid: partiets nestleder Sveinung Rotevatn nominerte ICJ til Nobels fredspris 31. januar 2024 og kalte domstolen «et avgjørende verktøy for å stanse krigsforbrytelser». Partileder Guri Melby har siden gjentatt at regjeringen bør «følge, men ikke forskrive», folkemordvurderingen, og at eventuelle norske skritt må bygge på domstolens konklusjon.

Som flertallsparti i Utenriks- og forsvarskomiteen ledet Høyre an i å anbefale at Stortinget forkastet Rødts intervensjonsforslag; tilrådingen ble fremmet av representanter fra Ap, H, Sp, Frp og KrF. I merknadene framhevet Høyre-representantene Ine Eriksen Søreide og Hårek Elvenes at folkemord er et rettslig begrep som bør avgjøres «av domstoler, ikke politikere». Da Stortinget behandlet saken 17. juni 2024 sto Høyre bak avvisningen i plenumsvedtaket. Partiets utenrikspolitiske talsperson Elvenes har senere omtalt ICJ-prosessen som «viktig», men advart mot at Norge «etterligner symbolhandlingene til land med andre sikkerhetspolitiske rammevilkår». I juni 2025 tok Klassekampen ham til inntekt for en «stadig mer Israel-vennlig linje», etter at han ga full støtte til amerikansk-israelske luftangrep mot iranske mål, men uten å åpne for norsk ICJ-intervensjon.

Frp sto sammen med Høyre, Ap og andre regjeringspartier bak flertallet som avviste intervensjonsforslaget i Innst. 370 S og i Stortingets votering 17. juni 2024. Partileder Sylvi Listhaug har flere ganger fremhevet at Israel «har en plikt til å beskytte sine borgere», og partiet har markert sterk skepsis til folkemordpåstanden; da Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust i mai 2025 utfordret Frp på Gaza-krisen, unnlot partiets Erlend Wiborg å støtte ICJ-prosessen og svarte at humanitær hjelp var viktig, men at Israel måtte få slå ned terrortrusselen. Frp har også motsatt seg sanksjoner mot israelsk forsvarsindustri; i august 2025 forsvarte Hårek Elvenes (H) og Frp-representanter en omstridt norsk våpenavtale med Elbit Systems, mens Frp stilte seg bak at Israel er en «strategisk partner». Partiet har derfor ikke foreslått noen form for norsk rettslig inngripen i ICJ-saken og kritiserer det de kaller «symbolpolitikk» fra venstresiden når domstolen allerede behandler anklagene.

Oljefondet er blant verdens største investeringsfond, og var per juni 2025 Europas største investor i Israel. Våre sparepenger er investert i kontroversielle selskaper som bidrar til Israels okkupasjon av Palestina og folkemordet i Gaza. En rapport fra LO og en internasjonal koalisjon i 2024 avdekket at Oljefondet var tungt investert i selskaper som medvirker til grove folkerettsbrudd i de okkuperte områdene.

Blant annet hadde fondet investert 143 milliarder kroner i selskaper involvert i ulovlige israelske bosetninger på Vestbredden. Disse selskapene inkluderer alt fra store banker som finansierer bosettingene, til entreprenører som bygger dem, og teknologiselskaper som leverer overvåkingsutstyr til den israelske militærmakten.

Aftenposten avslørte nylig at fondet eide aksjer i det israelske selskapet Bet Shemesh, som vedlikeholder kampfly Israel brukte i Gaza. Denne nyheten utløste en storm. Finansminister (og tidligere NATO-sjef) Jens Stoltenberg måtte innrømme at “Israels krigføring i Gaza og okkupasjonen medfører grusomme lidelser og er brudd på folkeretten. Oljefondet skal ikke være investert i selskaper som medvirker til dette”.

Under press fra sivilsamfunn og opposisjonen har Norges Bank, som forvalter fondet, startet en opprydning. I august 2025 meldte banken at den vil utelukke seks selskaper med tilknytning til Vestbredden og Gaza etter råd fra Etikkrådet, og at fondet allerede har solgt seg ut av 23 israelske selskaper siden 30. juni 2025. Det står likevel mye igjen; per midten av 2025 hadde fondet fortsatt investeringer på omtrent 19 milliarder kroner i 38 israelske selskaper.

Folkeretten forbyr okkupasjonsmakten å overføre sin egen befolkning til okkupert territorium, som nettopp er det Israel gjør. Selskaper som finansierer, bygger eller på annen måte drar nytte av bosettinger, medvirker til et folkerettsbrudd.

Norges etiske retningslinjer for Oljefondet sier klart at vi skal unngå investeringer som medfører uakseptabel risiko for medvirkning til krigsforbrytelser eller alvorlige menneskerettighetsbrudd. Etikkrådet har tidligere anbefalt uttrekk av selskaper knyttet til den israelske okkupasjonen – så sent som sommeren 2025 rådet de å utelukke seks nye selskaper. Når disse rådene nå følges, bekrefter det at slike investeringer strider mot våre etiske normer.

Politisk er det også presserende: LO og en lang rekke norske organisasjoner (Amnesty, Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp m.fl.) krever at fondet trekkes ut av okkupasjonsselskaper. Under LO-kongressen i 2023 vedtok fagbevegelsen til og med at de kan initiere boikott-aksjoner mot Israel dersom intet skjer, og at Oljefondet må ut av 47 identifiserte okkupasjonsselskaper.

Kort sagt: Det er tverrpolitisk og folkelig støtte for å rydde opp. For Norge handler dette om vår internasjonale integritet. Da apartheid-regimet i Sør-Afrika sto på sitt mest brutale, var Norge stolt over å boikotte og sanksjonere det økonomisk. Palestinerne lever i dag under en apartheid-lignende struktur ifølge bl.a. Amnesty International, og vi har et moralsk ansvar for å ikke finansiere undertrykkelsen.

Motstanderne av full uttrekk hevder gjerne at “Oljefondet skal ikke brukes som utenrikspolitisk verktøy”. Jonas Gahr Støre sa i august 2025 at fondet ikke kan “trekkes inn og ut av land ettersom vi er enige eller uenige med dem”.

Dette er et stråmannsargument. Kravet er ikke å boikotte “et land” blindt, men å utelukke selskaper som konkret medvirker til folkerettsbrudd. Oljefondet har alltid hatt etiske begrensninger: vi har utelukket tobakksselskaper, atomvåpenprodusenter, korrupte regimer. Det handler om ansvarlig forvaltning, ikke impulsiv politikk.

En annen innvending er at “Norge kan påvirke mer ved å være investert og stemme som aksjonær”. Men dette har vist seg naivt: Fondet har eid israelske banker i årevis uten at de sluttet å finansiere bosetninger. Profittmotivet trumfer aksjonærbrev.

Dertil kommer argumentet om “avkastning”. Kritikere hvisker om at å trekke seg fra Israel kan koste noe for fondet. Men flere økonomer har påpekt at risikoen fra slik ESG-justering (bærekraftjustering) er minimal, særlig når vi snakker om under 0,2% av fondets verdi i israelske aksjer. Og hva med den moralske kostnaden ved å tjene penger på undertrykking? Venstre-leder Guri Melby stilte det betimelige spørsmålet: “Hva holder de på med?”, rettet mot Ap og Høyre da de blokkerte strengere Israel-regler for fondet: “Det er fullstendig uforståelig at de største partiene ikke vil ta et klart moralsk og juridisk ansvar”.

Ap/Høyre-regjeringene har ofte skrytt av Norges etiske forvaltning; å da trenere tiltak mot folkerettsstridige investeringer framstår hyklersk. Fremskrittspartiet har som vane tro kalt slikt for “symbolpolitikk” og “unødvendig Israel-boikott”, og Høyre hevder dagens retningslinjer er nok. Men fakta viser det motsatte: Det var først etter massivt press i 2023/24 at Etikkrådet og NBIM virkelig begynte å kaste ut disse selskapene. Uten politisk press ville pengene fortsatt finansiert forbrytelser.

Kirkens Nødhjelp gikk så langt som å kalle fondets praksis “fullstendig uakseptabel” fordi den skaper “medskyldighet i folkerettsbrudd i Palestina”. Man kan spørre seg: Hvorfor vegrer Ap og Høyre seg? Svaret er dessverre ofte politisk: frykt for å irritere Israel eller USA. Men tiden da man kunne gjemme seg bak diplomati er forbi – bildene fra Gaza og rapportene fra Vestbredden krever handling nå.

For norske muslimer er denne saken en test på om Norge lever som det lærer.

Mange muslimske familier i Norge har røtter i land som har opplevd kolonialisme eller okkupasjon; solidaritet med Palestina står sterkt.

At våre felles midler i Oljefondet investeres i firmaer som forsyner bomber som dreper barn i Gaza, eller i banker som finansierer tyveri av palestinsk jord, oppleves dypt personlig og provoserende. Muslimske velgere spør seg: “Skal mitt oljefond finansiere og belønne undertrykkelsen av mine søsken i Gaza?”

Når man ser at enkelte partier nøler eller bortforklarer, kan det tolkes som at profitten settes over rettferdigheten. På den annen side har det stor positiv betydning at så mange norske aktører nå støtter kampanjen for å endre Oljefondets kurs. Det viser at våre stemmer blir hørt.

Partier som SV, Rødt og MDG, og også Venstre, fremstår som allierte i kampen for etisk forvaltning; de tar minoritetenes bekymringer på alvor. For muslimske velgere handler dette ikke om fjern utenrikspolitikk, men om verdiene Norge skal styres etter: Er vi villige til å gi avkall på litt profitt for å unngå blodpenger?

Valget 2025 gir dem en mulighet til å stemme for partier som garanterer at Norge ikke finansierer og tjener på okkupasjon og folkemord. Dette er en del av en større bevegelse: norske muslimer ønsker et Norge som aktivt motarbeider islamofobisk politikk globalt, enten det er Kinas overgrep mot uigurene eller Israels undertrykking av palestinerne. Å trekke Oljefondet ut av folkerettsbrytelser vil derfor ikke bare være riktig i seg selv, men det vil også gi muslimske borgere en bekreftelse på at Norge er på rett side av historien, i ord og handling.

I Stortingets behandling av oljefondsmeldingen 4. juni 2025 frontet Rødt forslag om å instruere regjeringen til å selge hele Israel-porteføljen; Bjørnar Moxnes kalte fondet «Europas største bidrag til okkupasjonen». 28. mai 2025 skrev Moxnes at regjeringen måtte «ta konsekvensen av anerkjennelsen» ved å trekke fondet helt ut, og varslet nytt representantforslag om full uttrekning.

Etter nye avsløringer om milliardinvesteringer i israelske banker 21. august 2025 krevde han at Norge «stanser alle bidrag til den israelske krigsmaskinen» og varslet hastemøte i Stortinget etter valget. 

SVs representantforslag 73 S (6. februar 2025) ba regjeringen om å trekke Oljefondet «ut av okkupasjon og krigsbrotsverk»; forslaget fikk ikke flertall våren 2025. 19. august 2025 slo partileder Kirsti Bergstø fast at SV ikke vil forhandle statsbudsjett eller regjeringsplattform med Ap uten at fondet trekker «alle investeringer som støtter opp om krigsforbrytelser, okkupasjon og folkemord». Under voteringen 4. juni 2025 støttet SV samtlige forslag om total boikott og kritiserte Ap for å blokkere dem. 

I Stortinget 4. juni 2025 stemte partiet sammen med Høyre og Frp ned hele 45 forslag som blant annet ville pålagt regjeringen å trekke Oljefondet ut av selskaper involvert i Israels krigsforbrytelser. På landsmøtet i 2025 strøk partiet et helt kapittel om skjerpede regler for Oljefondets investeringer. Finansminister Jens Stoltenberg har siden fremstilt et begrenset salg av noen håndplukkede israelske selskaper som «første viktige skritt», men avviser politisk instruks og fullstendig uttrekk. Partiets standpunkt har fått kjente profiler som Wasim Zahid til å melde seg ut i protest.

Trygve Slagsvold Vedum har nektet å instruere Norges Bank til tross for flere juristers og LO-forbunds krav om at fondet må ut av folkerettsstridige selskaper, og Sp stemte mot SVs uttrekksforslag 4. juni 2025 og sikret dermed flertall mot sanksjoner.

Miljøpartiet De Grønne har konsekvent krevd full uttrekning og har kritisert regjeringen for å tjene penger på folkerettsbrudd. MDG har stemt for alle forslag om å trekke Oljefondet ut av Israel i 2025, og kalte Oljefondets investering i bombefly-vedlikeholderen Bet Shemesh «en utilgivelig skandale». Une Bastholm og Arild Hermstad har bedt Stoltenberg instruere fondet og truet med mistillit mot fondssjefen dersom det ikke skjer, men uten flertall i salen har Ap-Sp-aksen blokkert alle krav om sanksjoner.

KrF stemte nei da Stortinget 4. juni 2025 behandlet alle forslag om å instruere Oljefondet og andre statlige fond til full uttrekning fra selskaper som bidrar til Israels okkupasjon. Det samme mønsteret gjentar seg utenfor salen: KrF svarte ikke på Palestinakomiteens spørreundersøkelse om hvorvidt de vil trekke fondet ut av Israel, og har heller ikke fremmet egne initiativ om økonomisk press.

Kursen får hard kritikk, også fra kristne profiler. Biskop emeritus Atle Sommerfeldt kaller partiets Israel-linje et brudd med egen tradisjon for global rettferdighet.

Etter Aftenpostens avsløring i august 2025 om at Oljefondet hadde kjøpt seg opp i et selskap som vedlikeholder israelske bombefly, kunngjorde Venstre at fondet må trekkes helt ut av Israel. Partileder Guri Melby kalte investeringene «en skandale» og fastslo at Norge ikke kan tjene penger på folkerettsbrudd.

Venstre har også tidligere stemt for SV–Rødt-forslagene om å blokkere nye Israel-investeringer og stanse våpenrelaterte plasseringer — et standpunkt de delte med Rødt, SV og MDG, men som ble nedstemt av de større partiene.

Partiet stemte sammen med Ap for å beholde dagens linje da Stortinget 4. juni 2025 felte alle forslag om å trekke Oljefondet ut av selskaper som medvirker til Israels krigsforbrytelser – til tross for at fondet allerede er Europas største investor i Israel. Etter Aftenpostens avsløring av investeringen i Bet Shemesh Engines krevde Høyres finanspolitiske talsperson Tina Bru bare en redegjørelse, ikke sanksjoner, og understreket at «usikkerhet om retningslinjene» måtte ryddes opp, uten å åpne for politisk instruks.

Resultatet er et parti som høytidelig taler om folkeretten i Russland-saker, men som i praksis lar penge­interessene veie tyngre enn palestinernes rettigheter når fokus rettes mot Israel.

I den samme 4. juni-voteringen stilte Frp seg skulder ved skulder med Høyre og Ap mot alle krav om full uttrekning fra Israel. Partiet gikk enda lenger ved å fremme Dokument 8:116 S, som ville oppheve forbudet mot at Oljefondet investerer i våpen­produsenter, også de som lager komponenter til kjernevåpen. Under debatten roste Hans Andreas Limi Etikkrådet for å «fungere godt» og avviste at fondet skal fungere som «politisk instrument i utenrikspolitikken».

Et helhetlig toveis våpenembargo innebærer full stans i all våpenhandel mellom Norge og Israel: hverken norske våpen eller forsvarsmateriell skal havne i Israel, og Norge skal heller ikke kjøpe israelske våpen. En slik embargo er nødvendig for å sikre at Norge ikke direkte eller indirekte bidrar til overgrep mot palestinerne.

I dag er det dokumentert at norske våpenkomponenter brukes i Israels krigføring i Gaza, til tross for forbudet mot direkte salg. Over 18 000 palestinske barn har blitt drept. Norge må sette hardt mot hardt: Et totalt våpensamarbeidsforbud vil sende et klart signal om at folkeretten må respekteres, og at krigsforbrytelser får konsekvenser.

Norge har siden 2002 praktisert forbud mot eksport av våpen til Israel. Dette kom som følge av Israels okkupasjon av palestinske områder og gjentatte brudd på folkeretten. Likevel har norsk forsvarsindustri funnet veier rundt forbudet: Statsaksjeselskaper som Nammo og Kongsberg har fabrikker i utlandet, særlig USA, som selger våpen videre til Israel. Eksempelvis er norsk rakettdrivstoff funnet i Hellfire-missiler brukt av Israel i Gaza, og norskproduserte rakettkastere av typen M72 og M141 er sporet til Israels militærstyrker.

Samtidig importerer Norge israelsk militært utstyr; paradokset er at vi offisielt nekter å selge våpen til Israel, men kjøper selv «stridstestet» israelsk materiell. Slik handel styrker en okkupasjonspolitikk Norge offisielt tar avstand fra.

Historisk har sivilsamfunn og fagbevegelse presset på for konsistente våpenregler. Allerede i 2012 påpekte Norsk Folkehjelp og Fagforbundet de mange smutthullene i eksportforbudet og krevde full stans i alt militært samarbeid med Israel. De viste til at norske våpendeler dukker opp i israelske bomber og ammunisjon. Etter Gaza-krigen i 2023 har kravet om embargo vokst seg sterkere: Amnesty, Redd Barna og en rekke organisasjoner ber nå om umiddelbar global våpenstans til Israel for å forhindre folkerettsbrudd.

Folkeretten forplikter Norge til å forsikre at vi ikke medvirker til krigsforbrytelser. Ifølge FNs våpenhandelsavtale skal ikke våpen eksporteres dersom de risikerer å bli brukt mot sivile. Israels bombing av Gaza og brutalitet på Vestbredden er godt dokumentert som brudd på humanitærretten. Norge kan derfor ikke legitimt opprettholde noe militært samkvem. En toveis embargo gjør norsk politikk helhetlig: I dag har vi et ensidig eksportforbud, men lar fortsatt norske deler nå Israel via USA og kjøper israelsk materiell via tredjeparter. Dette undergraver vår troverdighet. Norge må tette smutthullene i regelverket slik at norske våpen aldri ender opp i Israels krigsmaskineri. Det krever bl.a. bindende avtaler med allierte (f.eks. USA) om å ikke reeksportere norske våpen uten tillatelse, og eierstyring som hindrer statseide selskap i å selge via datterselskap.

På importsiden må Norge avslutte all anskaffelse av israelsk forsvarsmateriell og teknologi. Hvert kjøp legitimerer Israels våpenindustri som skryter av produkter «testet» på okkuperte områder. Ved å nekte import viser Norge at vi ikke belønner okkupasjonen økonomisk. Folkerettslig har vi også et ansvar: ICJ har nylig beordret alle land å gjøre sitt ytterste for å forhindre folkemord i Gaza. En norsk våpenembargo vil være i tråd med denne kjennelsen.

Når Norge fordømmer Israels overgrep i ord, men fortsatt indirekte lar norske våpen bidra til bombing av Gaza eller lar israelske våpen kjøpes for oljepenger, oppleves det som dobbeltmoral. Et tydelig våpenembargo vil vise at norsk politikk ikke opererer med to sett av regler: Folkeretten gjelder likt for alle, også for Israel.

Muslimske velgere merker seg hvilke partier som tør å gå fra ord til handling. De siste årene har grasrotengasjementet mot norsk våpeneksport til krigsnasjoner økt. Dette engasjementet handler om rettferdighet: Ingen vil se norske våpen eller penger bidra til at palestinske barn drepes i bomberegn.

Allerede i Representantforslag 50 S (2023/24) la Rødt frem krav om at Norge ikke bare skulle stanse vår egen våpenhandel med Israel, men at Norge skulle «ta initiativ til en internasjonal toveis våpenembargo mot Israel». Forslaget ble fulgt opp høsten 2024 i Dokument 8:9 S, der partiet ba regjeringen «slutte opp om en internasjonal toveis våpenembargo» og stanse all norsk våpenhandel med Israel – inkludert leveranser fra statseide selskaper. I et innlegg i Klassekampen før voteringen kalte Bjørnar Moxnes våpenembargoen «et av Rødts hovedkrav» og krevde stans i alle leveranser av norskproduserte våpen og komponenter til Israel. 

I Innst. 138 S (2023/24) fremmet SV – sammen med Rødt – et eget forslag om at Norge skulle «ta initiativ til ein internasjonal våpenembargo mot Israel». På nyåret 2025 la SV-representanter frem Dokument 8:5 S, som blant annet ber regjeringen sørge for at Forsvaret ikke inngår kontrakter om kjøp av israelsk materiell og at norske F-35-komponenter ikke kan havne i israelske fly. Partiets landsmøte i mars 2025 vedtok dessuten å arbeide for «en omfattende toveis våpenembargo og økonomiske sanksjoner mot Israel» som del av sitt utenrikspolitiske program. 

Utenriksdepartementet har, under Arbeiderpartiet, poengtert at Norge «tillèt ikkje eksport av våpen eller ammunisjon til Israel», men sier ingenting om å begrense importen av israelsk materiell. Samtidig fortsetter Forsvaret å kjøpe israelsk teknologi – blant annet Trophy-vernsystemet fra Rafael til de nye stridsvognene, bekreftet i januar 2024. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har advart mot «ensidig norsk boikott» og krever at eventuelle sanksjoner skjer i samarbeid med flere land. Statsminister Jonas Gahr Støre åpnet våren 2025 bare for sanksjoner «sammen med andre», og regjeringen stemte imot Rødts og SVs embargoforslag i Stortinget. 

I voteringen 6. februar 2024 sa Sp nei til alle 30 sanksjons- og embargoforslagene fra Rødt og SV, sammen med Ap, Høyre, Frp og KrF. Regjeringslinjen er at Norge ikke skal «boikotte alene», noe utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) gjentok etter LO-vedtaket om boikott våren 2025.

Samtidig finnes et mindretall internt: Oslo Sp vedtok i januar 2024 å «avslutte samt avstå fra all handel med Israel» og stanse salg av norsk militært utstyr dit. Forslaget er likevel ikke løftet til partiets nasjonale program, og stortingsgruppen har fortsatt å stemme mot embargoforslag. 

MDG stemte for SV/Rødts embargo- og boikottpakke i Stortinget 6. februar 2024. Etter LO-kongressens boikottvedtak i mai 2025 stilte Une Bastholm og partiledelsen seg bak kravet om både økonomiske sanksjoner og stans i våpenhandel. Lan Marie Nguyen Berg har på MDGs nettsted krevd «ingen våpendeler fra norske selskaper til Israel» og en total boikott av israelske varer. 

Allerede 2. november 2023 vedtok sentralstyret resolusjonen «Våpenhvile på Gaza nå!», der ett av kravene er at «Norge slutter å selge våpen og ammunisjon til Israel …» og at regjeringen må få allierte med på presset. I uttalelsen «Frihet for Palestina» av 10. mars 2024 gjentok partiet at det er «fullstendig uakseptabelt at norske våpen brukes i israelske myndigheters krigføring på Gaza».

I februar 2024 stemte KrF sammen med Ap, Sp, Høyre og Frp mot alle embargoforslagene. Etter LO-vedtaket om boikott i mai 2025 kalte partileder Dag-Inge Ulstein forslaget «et usedvanlig dårlig» trekk som ville sette Norge på linje med «Iran og Nord-Korea». KrFs program understreker at isolasjon av Israel «ikke er et bidrag til dialog, forståelse og fredelig utvikling», og partiet vil i stedet styrke handel, forskning og kulturutveksling. 

I sitt eget forslag før voteringen 6. februar 2024 ba Venstre regjeringen «gå i dialog … om sanksjoner mot enkeltpersoner og institusjoner i Israel» og stanse import fra ulovlige bosettinger, men lot våpenhandelen ligge. Under voteringen fikk bare SV, Rødt og MDG støtte til embargoforslaget; Venstres mildere linje falt også, og partiet stemte ikke for toveis embargoen. 

I Stortingets votering 6. februar 2024 sluttet Høyre seg til Ap, Sp, Frp og KrF for å felle samtlige 30 embargo- og sanksjonsforslag mot Israel. Da utenriks- og forsvarskomiteen behandlet Dokument 8-forslagene høsten 2024, skrev Høyres flertall at «Norge ikke bør gå alene» og anbefalte å stemme ned kravet om en internasjonal toveis våpenembargo (Innst. 54 S 2024/25). Samtidig har partileder Erna Solberg flere ganger hevdet at regjeringen «kritiserer Israel for sterkt» og at Norge bør bruke mindre energi på Midtøsten, noe som har utløst kritikk fra både pressekommentatorer og sivilsamfunn for å neglisjere palestinsk lidelse.

Ved å stemme ned våpen­embargoen, fortsetter partiet å ignorere FN-eksperter som har bedt alle stater stoppe våpenoverføringer til Israel for å unngå medvirkning til krigsforbrytelser – en advarsel Høyre ikke har adressert offentlig. Resultatet er et parti som taler varmt om folkeretten i Ukraina, men som lar Israel slippe unna selv de mildeste restriksjoner, noe som undergraver Norges menneskerettspolitiske troverdighet.

Da Norge anerkjente staten Palestina i 2024, var det et historisk veivalg. Nå må anerkjennelsen følges opp i praksis: Norge bør oppgradere sitt representasjonskontor i Ramallah til en fullverdig norsk ambassade til Palestina. I over 30 år har Norges diplomater i Al-Ram fungert som en de-facto ambassade, men med begrenset status. En oppgradering til ambassade vil gi Palestina samme diplomatiske verdighet som andre stater vi anerkjenner, og styrke Norges evne til å samarbeide direkte med palestinske myndigheter. Det vil også være et tydelig signal om at Norge mener alvor med tostatsløsningen.

MuslimerStemmer krever at Norge gjør anerkjennelsen ekte ved å etablere en norsk ambassade i Palestina – ikke bare et “kontor” på nåde fra Israel.

Norge har hatt offisiell tilstedeværelse i de palestinske områdene siden Oslo-avtalenes tid. Allerede i 1993, etter at Norge fasiliterte Oslo-prosessen, opprettet vi et eget representasjonskontor til de palestinske selvstyremyndighetene. Dette kontoret i Al-Ram (utenfor Jerusalem) har fungert som en ambassade i praksis, med norske diplomater som har ledet utviklingsprosjekter og politisk dialog. Likevel har det formelt ikke hatt ambassadestatus, både av hensyn til at Norge ikke formelt hadde anerkjent Palestina som stat før 2024, og fordi Israel måtte godkjenne dets virksomhet.

Vendepunktet kom 28. mai 2024, da Norge offisielt anerkjente staten Palestina innenfor 1967-grensene. Statsminister Jonas Gahr Støre erklærte at palestinerne har en grunnleggende rett til en egen stat og at det ikke kan bli fred uten en tostatsløsning. Regjeringen signaliserte at diplomatiske relasjoner skulle oppgraderes i tråd med anerkjennelsen. Palestina har allerede en ambassade i Oslo siden 2011 (oppgradert fra delegasjon), og forventningen var at Norge skulle gjøre det samme i Ramallah.

Israels høyrenasjonalistiske regjering reagerte kraftig på Norges anerkjennelse. I august 2024 tok statsminister Netanyahu det uvanlige steget å kaste Norge ut: Israels myndigheter trakk tilbake diplomatstatusen til de norske utsendingene i Al-Ram og tvang kontoret til å stenge. Utenriksminister Espen Barth Eide kalte beslutningen “ekstrem og urimelig”. Israel begrunnet det med at Norge var for “ensidig” – de pekte både på anerkjennelsen av Palestina og at Norge støttet internasjonale rettsprosesser mot krigsforbrytelser i regi av ICC.

At Israel motsetter seg dette, er i seg selv et brudd på diplomatisk sedvane – tredjeland bør ikke kunne diktere hvordan Norge ordner sin representasjon til en annen anerkjent stat. Norge må stå opp mot det israelske presset.

Vårt krav er at regjeringen umiddelbart begynner arbeidet med å etablere en norsk ambassade i Ramallah. Om nødvendig må man finne midlertidige løsninger – f.eks. la ambassadøren operere fra nabolandet Jordan inntil Israel etterkommer internasjonalt press – men målsettingen må være et fysisk ambassadebygg i Palestina så snart som mulig.

Myndighetene må også planlegge for praktiske aspekter: Ambassaden bør lokaliseres i Ramallah (hvor de fleste andre lands representasjoner til Palestina ligger), og bemannes på ambassadørnivå. Det vil gi Palestina en tydelig kanal til norske beslutningstakere og vice versa. Som en overgang må Norge sikre at bistandsforvaltning og kontakt ikke lider under kontorstengingen. Utenriksdepartementet har lovet at støtten til palestinerne “videreføres med full styrke”. En formell ambassade vil gjøre dette arbeidet mer robust og mindre sårbart for israelske innfall.

Det er også verdt å nevne at ingen norske partier offisielt sier de er mot tostatsløsningen.

Å sitte på gjerdet og kalle det “symbolsk” hver gang Norge tar grep, er en historisk feiltagelse. Vi i MuslimerStemmer vil påpeke at feil side av historien i denne saken er de som ikke støtter palestinsk selvstyre fullt ut. Norge må heller stå opp for prinsipper, selv om det innebærer å konfrontere Israels ekstreme ledelse for sin fremferd.

For muslimske nordmenn er dette også et spørsmål om tillit til norske politikere. Da Israel begynte å massakrere befolkningen i Gaza i 2023, opplevde mange at Norge var sen på banen. Støres regjering tok grep med anerkjennelsen, noe som ga håp. Men håpet må følges opp: Gjør vi anerkjennelsen reell eller lar vi den forbli symbolsk?

Når enkelte partier antyder at vi ikke bør irritere Israel, klinger det dårlig i manges ører: det høres ut som prinsipper som viker for makt.

Allerede i Representantforslag 50 S (2023/24) la Rødt frem krav om at Norge ikke bare skulle stanse vår egen våpenhandel med Israel, men at Norge skulle «ta initiativ til en internasjonal toveis våpenembargo mot Israel». Forslaget ble fulgt opp høsten 2024 i Dokument 8:9 S, der partiet ba regjeringen «slutte opp om en internasjonal toveis våpenembargo» og stanse all norsk våpenhandel med Israel – inkludert leveranser fra statseide selskaper. I et innlegg i Klassekampen før voteringen kalte Bjørnar Moxnes våpenembargoen «et av Rødts hovedkrav» og krevde stans i alle leveranser av norskproduserte våpen og komponenter til Israel. 

I Innst. 138 S (2023/24) fremmet SV – sammen med Rødt – et eget forslag om at Norge skulle «ta initiativ til ein internasjonal våpenembargo mot Israel». På nyåret 2025 la SV-representanter frem Dokument 8:5 S, som blant annet ber regjeringen sørge for at Forsvaret ikke inngår kontrakter om kjøp av israelsk materiell og at norske F-35-komponenter ikke kan havne i israelske fly. Partiets landsmøte i mars 2025 vedtok dessuten å arbeide for «en omfattende toveis våpenembargo og økonomiske sanksjoner mot Israel» som del av sitt utenrikspolitiske program. 

Utenriksdepartementet har, under Arbeiderpartiet, poengtert at Norge «tillèt ikkje eksport av våpen eller ammunisjon til Israel», men sier ingenting om å begrense importen av israelsk materiell. Samtidig fortsetter Forsvaret å kjøpe israelsk teknologi – blant annet Trophy-vernsystemet fra Rafael til de nye stridsvognene, bekreftet i januar 2024. Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har advart mot «ensidig norsk boikott» og krever at eventuelle sanksjoner skjer i samarbeid med flere land. Statsminister Jonas Gahr Støre åpnet våren 2025 bare for sanksjoner «sammen med andre», og regjeringen stemte imot Rødts og SVs embargoforslag i Stortinget. 

I voteringen 6. februar 2024 sa Sp nei til alle 30 sanksjons- og embargoforslagene fra Rødt og SV, sammen med Ap, Høyre, Frp og KrF. Regjeringslinjen er at Norge ikke skal «boikotte alene», noe utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) gjentok etter LO-vedtaket om boikott våren 2025.

Samtidig finnes et mindretall internt: Oslo Sp vedtok i januar 2024 å «avslutte samt avstå fra all handel med Israel» og stanse salg av norsk militært utstyr dit. Forslaget er likevel ikke løftet til partiets nasjonale program, og stortingsgruppen har fortsatt å stemme mot embargoforslag. 

MDG stemte for SV/Rødts embargo- og boikottpakke i Stortinget 6. februar 2024. Etter LO-kongressens boikottvedtak i mai 2025 stilte Une Bastholm og partiledelsen seg bak kravet om både økonomiske sanksjoner og stans i våpenhandel. Lan Marie Nguyen Berg har på MDGs nettsted krevd «ingen våpendeler fra norske selskaper til Israel» og en total boikott av israelske varer. 

Allerede 2. november 2023 vedtok sentralstyret resolusjonen «Våpenhvile på Gaza nå!», der ett av kravene er at «Norge slutter å selge våpen og ammunisjon til Israel …» og at regjeringen må få allierte med på presset. I uttalelsen «Frihet for Palestina» av 10. mars 2024 gjentok partiet at det er «fullstendig uakseptabelt at norske våpen brukes i israelske myndigheters krigføring på Gaza».

I februar 2024 stemte KrF sammen med Ap, Sp, Høyre og Frp mot alle embargoforslagene. Etter LO-vedtaket om boikott i mai 2025 kalte partileder Dag-Inge Ulstein forslaget «et usedvanlig dårlig» trekk som ville sette Norge på linje med «Iran og Nord-Korea». KrFs program understreker at isolasjon av Israel «ikke er et bidrag til dialog, forståelse og fredelig utvikling», og partiet vil i stedet styrke handel, forskning og kulturutveksling. 

I sitt eget forslag før voteringen 6. februar 2024 ba Venstre regjeringen «gå i dialog … om sanksjoner mot enkeltpersoner og institusjoner i Israel» og stanse import fra ulovlige bosettinger, men lot våpenhandelen ligge. Under voteringen fikk bare SV, Rødt og MDG støtte til embargoforslaget; Venstres mildere linje falt også, og partiet stemte ikke for toveis embargoen. 

I Stortingets votering 6. februar 2024 sluttet Høyre seg til Ap, Sp, Frp og KrF for å felle samtlige 30 embargo- og sanksjonsforslag mot Israel. Da utenriks- og forsvarskomiteen behandlet Dokument 8-forslagene høsten 2024, skrev Høyres flertall at «Norge ikke bør gå alene» og anbefalte å stemme ned kravet om en internasjonal toveis våpenembargo (Innst. 54 S 2024/25). Samtidig har partileder Erna Solberg flere ganger hevdet at regjeringen «kritiserer Israel for sterkt» og at Norge bør bruke mindre energi på Midtøsten, noe som har utløst kritikk fra både pressekommentatorer og sivilsamfunn for å neglisjere palestinsk lidelse.

Ved å stemme ned våpen­embargoen, fortsetter partiet å ignorere FN-eksperter som har bedt alle stater stoppe våpenoverføringer til Israel for å unngå medvirkning til krigsforbrytelser – en advarsel Høyre ikke har adressert offentlig. Resultatet er et parti som taler varmt om folkeretten i Ukraina, men som lar Israel slippe unna selv de mildeste restriksjoner, noe som undergraver Norges menneskerettspolitiske troverdighet.

I den samme 4. juni-voteringen stilte Frp seg skulder ved skulder med Høyre og Ap mot alle krav om full uttrekning fra Israel. Partiet gikk enda lenger ved å fremme Dokument 8:116 S, som ville oppheve forbudet mot at Oljefondet investerer i våpen­produsenter, også de som lager komponenter til kjernevåpen. Under debatten roste Hans Andreas Limi Etikkrådet for å «fungere godt» og avviste at fondet skal fungere som «politisk instrument i utenrikspolitikken».

I Representantforslag 50 S krevde Rødt at Norge «innfører nasjonale straffetiltak mot … personer som er involvert i menneskerettsbrudd mot den palestinske befolkningen» – et punkt som åpner for både innreiseforbud og frys av eiendeler for ansvarlige bosettere, militære og ministre. Under stortingsdebatten 1. februar 2024 slo Bjørnar Moxnes fast at Norge «kan og bør og må gjøre mer» og pekte på person- og økonomiske sanksjoner som nødvendig pressmiddel. Han fulgte opp med skriftlig spørsmål 7. mai 2024 til utenriksministeren der han etterlyste norsk støtte til internasjonale sanksjoner mot Israel med begrunnelse i «volden som israelske bosettere utøver mot palestinere». Da EU senere vedtok innreiseforbud og verdifrysing mot voldelige bosettere, konstaterte Dagsavisen at Rødt (sammen med SV og MDG) lenge hadde presset på for nettopp slike tiltak – og for å utvide dem til andre ansvarlige aktører. Samlet viser dette at Rødt ønsker å bruke skjerpede, individuelle sanksjoner mot både bosettere, militære enheter og israelske politikere som fremmer overgrep. Rødt kritiserer regjeringen – og særlig Arbeiderpartiet – for å «skjule seg bak EU» i stedet for å ta det samme ansvaret Norge tok overfor apartheid-regimet i Sør-Afrika.

I representantforslag 8:40 S, lagt frem av Ingrid Fiskaa, Kirsti Bergstø m.fl., ber SV regjeringen «innføre nasjonale straffetiltak … mot personer som er involvert i menneskerettsbrudd mot den palestinske befolkningen» og «fryse penger og eiendeler» knyttet til disse aktørene. Utover dette har partiet presset på for å «innføre en omfattende våpenembargo og økonomiske sanksjoner» mot Israel, nettopp for å hindre norsk medvirkning til overgrep. Da USA og flere EU-land åpnet for visumnekt mot ekstremistiske bosettere, fulgte SV opp: Fiskaa krevde at Norge «snarest innfører innreisenekt for voldelige israelske bosettere» og utvider tiltaket til hele Europa. Samlet viser dette at SV ønsker å skjerpe sanksjonene med både reise- og eiendomsforbud mot ansvarlige bosettere, militære enheter og ministre som tilskynder vold.

Partiet støtter kun målrettede reise- og eiendomsforbud når de skjer i takt med EU eller nære allierte, og har konsekvent avvist å gå lenger på egen hånd. Ap-regjeringen sluttet seg til EUs listeføring av voldelige Vestbredd-bosettere i 2024 og forbød i juni 2025 ekstrem­ministrene Itamar Ben-Gvir og Bezalel Smotrich innreise til Norge sammen med en liten krets likesinnede land. Statsminister Jonas Gahr Støre har samtidig gjort klart at nye sanksjoner «må være koordinert» og at Norge ikke vil opptre alene.

Da Rødt og SV la frem et bredt sanksjonspakke-forslag – med våpen­embargo, handelsforbud og omfattende person- og selskaps­restriksjoner – stemte Arbeiderpartiet for å avvise hele pakken i utenriks- og forsvarskomiteen, og utenriks­minister Espen Barth Eide uttalte tidligere at sanksjoner «ikke er på regjeringens agenda». Kort sagt: Ap sier ja til begrensede, internasjonalt samordnede lister mot bosettere, militære ledere og ministre, men sier nei til å utvide og skjerpe sanksjonene på egen norsk initiativ.

Senterpartiet går med på sanksjoner mot ansvarlige for bosettervold og folkerettsbrudd når tiltakene vedtas sammen med EU eller andre nære partnere, men avviser å skjerpe eller utvide dem på egen hånd. Som regjeringsparti stemte Sp for sanksjonene som ga innreisenekt og verdifrysing for ekstremistiske Vestbredd-bosettere i juli 2024 og for tilsvarende tiltak mot de israelske ministrene Bezalel Smotrich og Itamar Ben-Gvir i juni 2025. Under Stortingets sanksjonsdebatt 1. februar 2024 slo utenrikspolitisk talsperson Marit Arnstad fast at «Norge har ikke tradisjon for å innføre sanksjoner alene».

Lan Marie Nguyen Berg ba i mars 2024 regjeringen slutte seg til EUs sanksjonsliste mot voldelige Vestbredd-bosettere og innføre samme type tiltak nasjonalt. MDGs landsstyre vedtok i september 2024 å arbeide for «målrettede internasjonale sanksjoner» mot israelske regjeringsmedlemmer, offiserer og enheter som begår krigsforbrytelser, og å stanse handel og investeringer med selskaper som forsyner det israelske forsvaret. Da Norge og fire allierte innførte reiseforbud og verdifrys mot Smotrich og Ben-Gvir i juni 2025, hilste MDG tiltaket velkommen, men kalte det «symbolsk» og gjentok kravet om full økonomisk boikott. Partiet har samtidig presset på for våpenembargo gjennom spørsmål om å hindre at norsk teknologi ender i israelske våpen, for å bygge en internasjonal koalisjon for sanksjoner når FN og EU nøler, og for å trekke Oljefondet helt ut av Israel – et forslag flertallet i Stortinget stemte ned i juni 2025.

Partiet Sentrum vil gå betydelig lenger enn dagens regjeringslinje: Norge bør innføre nasjonale innreise- og eiendomsforbud mot alle som bidrar til bosettervold og andre overgrep – fra voldelige bosettere til militære sjefer og israelske statsråder som oppfordrer til etnisk rensing. I sin landsstyre­resolusjon «Frihet for Palestina» krever partiet at Norge boikotter, deinvesterer og sanksjonerer staten Israel for å stoppe folkeretts­bruddene, og viser til at slike sanksjoner er «et effektivt og fredelig virkemiddel».

I valgoppløpet 2025 bekreftet Sentrum overfor Palestinakomiteen at partiet svarer «grønt på alle spørsmål» om Palestina-politikken og eksplisitt vil bruke målrettede sanksjoner – inkludert BDS og Oljefond-uttrekk – for å presse Israel. Da Norge i juni 2025 la reiseforbud på kun to ekstrem­ministre, svarte partiet på sosiale medier at regjeringen «gjør for lite, for seint» og at Norge «kan og må gjøre mer» enn et par navn på listen. Summen er klar: Partiet Sentrum ønsker å utvide og skjerpe person­sanksjoner – både reise- og eiendomsforbud – mot ansvarlige bosettere, militære enheter og israelske politikere som fremmer overgrep.

Partiet har tatt til orde for å heller «utvide … utdannings- og forskningssamarbeid med Israel» enn å legge press på landet. Partiet stemte for å forkaste brede våpen- og handelssanksjoner fremmet av SV og Rødt, samtidig som KrF-representantene understreket Israels rett til «legitim forsvarskrig mot Hamas». Helhetsbildet er derfor at KrF motsetter seg nye norske sanksjoner mot bosettervold, militære enheter og statsråder som oppfordrer til overgrep mot palestinere.

I sitt eget forslag 1. februar 2024 ba Venstre om å «gå i dialog med andre land om sanksjoner på enkeltpersoner og institusjoner … som bidrar til brudd på folkeretten», stoppe import fra ulovlige bosettinger og hindre at norske våpen havner i Israel. Venstre-leder Guri Melby gjentok samme dag at partiet ønsker visumnekt for voldelige bosettere og strengere press mot israelske militære enheter.

Høyre aksepterer kun sanksjoner når de er bredt multilaterale og avviser ensidige, norske innstramminger. Høyre har, sammen med Ap og Sp, stemt mot alle forslag om norsk våpenembargo, visumnekt og formuesfrys utenfor EU-rammen. Partiet støttet riktignok regjeringens tilslutning til EUs listeføring av voldelige bosettere, men mente nye sanksjoner først er aktuelle «hvis likesinnede land går foran».

Rødts Bjørnar Moxnes oppsummerte linjen slik for Aftenposten: «Ine Søreide og Erna Solberg prøver å fremstå som Israel-kritiske … men vil stemme mot alle forslag som faktisk ville betydd noe». Også senere har Høyre markert at Oljefondet ikke skal brukes som pressmiddel og at dialog, ikke sanksjoner, er veien til tostatsløsning.

Fremskrittspartiet avviser alle nye reise- eller eiendomssanksjoner og omtaler forslagene som urettmessig straff av Israel. I Aftenpostens dekning av komitéinnstillingen kalte Christian Tybring-Gjedde det «uaktuelt» å innføre visumnekt eller fryse midler og mente Israel «dømmes altfor hardt og altfor raskt».

Partiets medlemmer i komiteen tok i Innst. 138 S til orde for Israels rett til selvforsvar og advarte mot «ensidige norske tiltak» som kunne undergrave dette, samtidig som de gikk imot ethvert forslag om våpenembargo eller handels- og investeringsstans. FrP har dermed stilt seg konsekvent på linje med å opprettholde dagens, begrensede EU-koordinerte lister – og kritiserer alle initiativer som vil gi voldelige bosettere forbud mot å reise til eller ha eiendeler i Norge.

Allerede 1. februar 2024 stilte Rødt, sammen med SV og Venstre, et forslag i Dok 8:47 S om et flerårig program for humanitær hjelp og gjenoppbygging av Gaza som innebar varige bevilgninger til UNRWA; forslaget ble nedstemt av regjeringspartiene, men markerte partiets linje. Etter donor­kuttene samme måned kalte Rødt det å strupe UNRWA et «svik mot oss alle» og krevde at Norge både øker og låser støtten over flere år for å tette finansieringsgapet. Partiet kritiserer også regjeringen for å la Oljefondet bli i israelsk industri som profiterer på okkupasjonen.

I samme Dok 8:47 S fremmet SVs Ingrid Fiskaa alternativt forslag nr. 1 om et flerårig program og et eget forslag nr. 5 om å øke bevilgningen og samle andre land for å dekke det akutte finansieringsgapet etter at 12 land frøs midler. Etter at flertallet stemte ned initiativet, har SV anklaget Arbeiderpartiet for å «snakke varmt, men stemme kaldt» om Gaza og krevd konkrete grep, ikke bare symbolske uttalelser, for å beskytte palestinernes rett til utdanning og helsehjelp. 

Under Ap-ledet UD signerte Norge i 2022 en rammeavtale på 1,1 mrd. kr over fire år med UNRWA. Som del av avtalen er det overført 275 mill. kr for 2024 og 280 mill. kr for 2025. Utenriksminister Espen Barth Eide har offentlig forsvart fortsatt støtte og oppfordret andre givere til å gjenoppta sine bidrag da flere land frøs midlene i 2024–25. Likevel stemte Ap sammen med Høyre, Sp og Frp for å avvise SV/Rødt-forslaget om et nytt flerårig program 1. februar 2024. 

Senterpartiet avviste i februar 2024 forslaget (Dok 8:47 S) om et flerårig program for Gaza-hjelp, med begrunnelsen at regjeringen tidligere «mangedoblet» humanitær støtte og at det var «for tidlig» å binde seg til langsiktige rammer.

Samtidig presser grasrota: både Nordland Sp og Akershus Sp har vedtatt resolusjoner som uttrykkelig ber regjeringen «øke støtten til UNRWA» og fordømme Israels blokkade av nødhjelp. Når partiledelsen likevel nekter å garantere flerårige midler, framstår Sp som et parti som tidvis taler varmt om folkeretten, men svikter når det gjelder å gi palestinerne den økonomiske forutsigbarheten Israel fratar dem.

I samme stortingssak la MDG frem et forslag som påla regjeringen «en betydelig økning av kjernestøtten til UNRWA» innen 16. februar 2024. Lan Marie Berg kalte det et moralsk svik at giverland lar UNRWA gå tom for penger og utfordret Norge til å dekke mer av gapet, mens partiet advarte i plenumsdebatten om at UNRWA ville måtte «legge ned i løpet av en måned» uten nye midler. MDG stemte også for SVs og Rødts tilleggsforslag om flerårige bevilgninger.

Til tross for at forslaget falt, har MDG fortsatt å presse regjeringen: partiets stortingsgruppe bruker skriftlige spørsmål og medieutspill for å holde saken varm, og i februar 2024 pekte partiet på at 80 % av nødhjelpen i Gaza går via UNRWA. MDG kobler kravet om stabile penger til et bredere krav om sanksjoner mot Israel, noe som viser reell solidaritet med palestinerne og bryter med den norske «vent-og-se»-tradisjonen.

I en landsstyreuttalelse fra 10. mars 2024 krever partiet en «langvarig hjelpepakke til Palestina, etter modell fra Nansen-programmet for Ukraina», og de ønsker og å bruke Norges rolle til å bedre levevilkårene for palestinerne. Programmet kombinerer kravet om varig finansiering med krav om BDS-tiltak og oljefondsdivestering for å presse Israel. Partiet har imidlertid ikke konkretisert om pakken betyr nye penger eller bare ompakking av eksisterende bistand, og uten henvisning til UNRWA som kanal. Det samme gjentas i Partiet Sentrums innspill til Palestinakomiteens valgguide (15. august 2025) og i sentralstyremedlem Simen Bondeviks kronikk i Utrop (6. juni 2024). Dermed er det per i dag ikke avklart om Partiet Sentrum faktisk går inn for å løfte UNRWA-budsjettene.

I Stortingets Gaza-debatt 1. februar 2024 understreket nestleder Dag Inge Ulstein at det ville være «alvorlig» å kutte midlene til UNRWA, men la til at beløpene må vurderes «grundig i de budsjettene som kommer år for år». Samme linje formidlet han til Vårt Land 6. februar 2024, da han advarte mot å følge vestlige land som hadde frosset sine bidrag. Partiet har imidlertid også signalisert skepsis til langsiktig palestinabistand: høsten 2023 krevde KrF en stans i den flerårige kapasitetsstøtten til selvstyremyndighetene mens nødhjelpen ble opprettholdt. KrF sluttet seg derfor til flertallet som avviste forslaget om et flerårig hjelpeprogram – og med det mer stabile finansieringsrammer – for Gaza og UNRWA. Resultatet er at organisasjonen fortsatt er prisgitt årlige norske budsjettforhandlinger, noe som svekker den forutsigbarheten palestinske flyktninger trenger.

Partiet var med­forslagsstiller til mindretallsforslaget om å pålegge regjeringen å legge fram et flerårig program for Gaza-hjelp – med eksplisitt mål om «omfattende, langvarig og forutsigbar økonomisk støtte». I en politisk uttalelse 15. februar 2024 ber Venstre regjeringen «holde fast ved, og øke støtten til UNRWA» som selve bærebjelken for humanitær innsats. Da forslaget ble nedstemt 1. februar stemte Venstre likevel for det – i motsetning til de store regjeringspartiene og resten av opposisjonen – og markerte seg som den tydeligste borgerlige stemmen for langsiktig UNRWA-finansiering.

Komitéleder Ine Eriksen Søreide slo allerede 30. januar 2024 fast at «den norske støtten gjennom UNRWA bør ikke stanses» selv om andre givere fryser sine overføringer. Likevel ledet hun flertallet som anbefalte Stortinget å forkaste forslaget om et flerårig program, med begrunnelsen om at situasjonen er «under stadig utvikling» og må håndteres i ordinære årlige budsjetter. Høyre støtter dermed fortsatt ad-hoc-innbetalinger fremfor flerårige rammer, noe som begrenser forutsigbarheten for UNRWA og svekker presset på Israel for å ta større ansvar for ødeleggelsene i Gaza.

Partiet gikk først ut 29. januar 2024 med kravet om «å stanse all overføring til UNRWA» etter påstander om at ansatte hadde deltatt i Hamas-angrep, og kalte det «absurd» at Norge fortsatte å betale.

I Stortinget stemte Frp 1. februar 2024 sammen med Ap, H, Sp og KrF for å avvise forslaget om et flerårig program med økt UNRWA-finansiering (Dok 8:47 S), og bidro dermed til at initiativet falt med 82 mot 18 stemmer.

Rødt la i november 2024 frem Dokument 8:9 S, der de ber regjeringen «legga fram eit forslag til forbod mot handel med varer og tenester med selskap som støttar opp om dei ulovlege israelske busettingane», og om å stenge slike aktører ute fra offentlige innkjøp. Da Stortinget med bredt flertall avviste boikott‐forslag i februar 2024, varslet Rødt straks ny offensiv. Partiet har siden koblet handelsforbudet til Oljefondet: i mai 2025 kritiserte Bjørnar Moxnes fondet for å være «Europas største investor» i bosettingene og krevde full nedsalg, i tråd med partiets kampanje for sanksjoner og norsk tilslutning til FNs apartheidkonvensjon.

SV var medforslagsstiller til Dokument 8:5 S (2024-2025) som krevde handels- og anskaffelsesforbud mot selskaper som støtter bosettingene. Gjennom budsjettforhandlingene 17. juni 2025 fikk SV flertall for at regjeringen skal «utrede og innføre forbud mot handel og annen næringsvirksomhet med selskaper som bidrar til å opprettholde Israels ulovlige okkupasjon», noe partiet beskriver som «en sterk sanksjon». Selv om vedtaket er et gjennombrudd, gjenstår det å sikre at utredningen raskt munner ut i bindende regler.

På landsmøtet 4. april 2025 sluttet Ap enstemmig opp om et forslag om å «forby næringsvirksomhet som opprettholder Israels okkupasjon», noe AUF feiret som en «game-changer». Samtidig slo partirepresentanter i Stortingets utenrikskomité fast at «ensidige sanksjoner» ikke er norsk linje og at virkemidlene må ha bred internasjonal oppslutning, en holdning statsminister Jonas Gahr Støre gjentok da han «åpnet» for sanksjoner bare «sammen med andre land» 20. mai 2025. I juni stemte Ap imot å instruere Oljefondet til å trekke seg ut av bosettingsrelaterte selskaper, selv om Norges Bank kort tid etter utelukket seks slike selskaper på eget initiativ. Denne tilbakeholdenheten viser at partiet fortsatt vegrer seg for å bruke ensidige økonomiske virkemidler til å stanse okkupasjonen.

I valgkampen 2025 svarte Senterpartiet at «multilaterale, globale og bindende sanksjoner har størst legitimitet», og at et norsk handelsforbud med bosettingene derfor foreløpig kun er «under vurdering». I februar 2024 stemte partiet sammen med Ap, Høyre og KrF mot alle forslag om boikott, våpenembargo og uttrekk av Oljefondet fra bosettings­selskaper, og gjentok stemme­nektet da et lignende olje­fond-forslag falt i juni 2025. 

Lan Marie Berg erklærte i januar 2025 at Norge «må innføre full boikott av israelske varer» og kriminalisere handel med selskaper som opererer i okkuperte områder, samtidig som Oljefondet skal trekke seg helt ut. MDG støttet alle boikott- og våpen­embargo­forslag i Stortinget februar 2024 og stemte ja til å pålegge Oljefondet nedsalg fra bosettings­selskaper, et forslag som ble nedstemt av flertallet. Da SV fikk flertall for å utrede et handelsforbud i budsjettavtalen 17. juni 2025, kritiserte MDGs Sigrid Heiberg regjeringen for uklarhet om hvorvidt forbudet også vil gjelde statens egne investeringer.

Partiet går inn for et nasjonalt, helhetlig forbud mot handel, offentlige anskaffelser og annen næringsvirksomhet som direkte eller indirekte støtter de ulovlige israelske bosettingene. I den enstemmige landsstyre­resolusjonen «Frihet for Palestina» slår Sentrum fast at Norge «bør benytte boikott, trekke ut investeringer og bruke sanksjoner» som en del av å slutte seg til den internasjonale BDS-bevegelsen, og krever at «okkupasjonen opphører» og at bosettingene tilbakeføres til palestinerne. Partiet gjør ingen forbehold om at EU må gå først, og omtaler boikott som et «effektivt og fredelig virkemiddel» som bør lovfestes nasjonalt.

KrFs program slår fast at partiet vil «si nei til boikott av Israel» og heller styrke det bilaterale samarbeidet. I Stortingets februar-avstemning 2024 varslet KrF på forhånd at de ville stemme mot samtlige 30 forslag om handelstiltak og olje­fonds-uttak – og gjorde nettopp det, sammen med Ap, Høyre og Sp; samme linje ble gjentatt da boikott­forslagene kom opp igjen i juni 2025. KrF sa også nei til å instruere Oljefondet om uttrekk fra bosettings­selskaper. Den uttalte viljen til «balansert» dialog betyr i praksis at partiet ikke støtter noen økonomiske virkemidler som kan presse Israel til å avslutte folkeretts­stridige bosettinger.

Da Stortinget 4. juni 2025 stemte over forslag om å instruere Oljefondet til uttrekk fra bosettingsselskaper, stilte Venstre seg på linje med SV, Rødt og MDG, men forslaget falt mot stemmene fra Ap og Høyre. Etter sommerens avsløringer om fondets investeringer i israelske forsvarsselskaper gikk Melby 5. august 2025 ut med en pressemelding der hun krever «å trekke Oljefondet helt ut av Israel» og ber finansministeren handle umiddelbart. 

Ine Eriksen Søreide fastholdt denne linjen både i utenrikskomiteens behandling av boikottforslag i 2024–25 og i partiets oppgjør med Gaza-krigen, der hun fordømte Israels handlinger, men understreket behovet for «bred internasjonal støtte» før økonomiske virkemidler tas i bruk. Da Stortinget 4. juni 2025 behandlet forslag om å pålegge Oljefondet nedsalg fra bosettingsselskaper, stemte Høyre sammen med Ap for å beholde dagens regelverk og avviste alle strammere tiltak. Det viser at partiet prioriterer utenrikspolitisk samordning høyere enn bruken av ensidige økonomiske pressmidler mot folkerettsbrudd.

FrP-leder Sylvi Listhaug har gjentatte ganger angrepet kommuner, fagforbund og partier som boikotter Israel og kaller slike tiltak «utenrikspolitisk aktivisme». 4. juni 2025 stemte partiet mot alle forslag om å begrense Oljefondets Israel-eksponering og for sitt eget våpenforslag, som ble nedstemt av resten av Stortinget. I august 2025 advarte tidligere justisminister Tor Mikkel Wara (FrP) mot «skadelige utenrikspolitiske konsekvenser» da fondet likevel solgte seg ut av et selskap knyttet til riving av palestinske hjem.

Partiet reiste saken straks ICC-aktoren ba om arrestordre i mai 2024, og Bjørnar Moxnes fulgte opp med et skriftlig spørsmål til statsministeren om Norge vil gripe Netanyahu dersom han lander på norsk jord. I Stortingets debatt 28 november 2024 viste Moxnes til at «Rødt er glad for at regjeringen har sagt at Norge vil følge opp ICCs arrestordre mot Netanyahu med å arrestere og utlevere personen» og ba om videre tiltak. Våren 2025 var Rødt også medforslagsstiller til Dokument 8:138 S, som ber regjeringen styrke ICCs arbeid i Palestina og skjerpe norsk samarbeid med domstolen. Rødt kritiserer Arbeiderpartiet for å «handle som om ingenting har skjedd» når det gjelder videre samhandling med Israel .

Allerede i Stortingets spørretime 28 november 2024 viste Ingrid Fiskaa til at ICC-ordre må ha «konsekvenser for alle stater som ønsker å etterleve folkeretten» og presset regjeringen på oppfølging. Sammen med Rødt og MDG fremmet SV Dokument 8:138 S som ber om økte norske bidrag til ICCs etterforskning av krigsforbrytelser i Palestina. Partiet retter samtidig saklig, men hard kritikk mot regjeringen for manglende tempo i å koble ICC-ordre til norsk økonomisk og politisk samhandling med Israel .

Da ICC utstedte arrestordre 21 november 2024, uttalte utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) at «ICC spiller en viktig rolle for å sikre ansvarliggjøring» og at Norge stoler på domstolens prosess. I Stortinget samme uke bekreftet Eide at enhver som er ettersøkt av ICC «vil måtte regne med å bli overlevert» dersom vedkommende ankommer Norge, men understreket at regjeringen foreløpig skiller mellom individuelle arrestordre og stat-til-stat-tiltak. Arbeiderpartiet har dermed markert prinsipiell støtte til domstolen, men har ikke lagt fram nye forslag for å styrke ICCs arbeid i Palestina eller justert handel, investeringer eller militært samarbeid med Israel, noe som har utløst kritikk fra Rødt, SV og folkerettsjurister. Den begrensede oppfølgingen betyr at partiets praksis for tiden gir palestinerne svakere støtte enn det som kreves av flere menneskeretts- og folkerettsorganer.

Senterpartiet har stilt seg bak utenriksledelsens erklæring om at Norge «er forpliktet til å pågripe Netanyahu dersom han lander på norsk jord». Sp-representantene i utenriks- og forsvarskomiteen sluttet i mai 2025 opp om flertallsmerknaden som ber regjeringen «bidra til at Den internasjonale straffedomstolen uhildet kan utføre sitt arbeid». Likevel har partiet avvist forslag om selvstendige norske sanksjoner mot Israel og argumentert for at slike enkelttiltak kan svekke Norges rolle som megler; denne tilbakeholdenheten gjør at partiet ikke presser aktivt for ytterligere ansvarliggjøring av israelske ledere.

Allerede i november 2023 utfordret Une Bastholm (MDG) utenriksministeren på om Norge ville støtte et spansk initiativ som oppfordret ICC til å utvide etterforskningen av mulige krigsforbrytelser og folkemord i Gaza. MDG var også medforslagsstiller til Dokument 29 S (2023-24), som ba om økt norsk støtte til etterforskning av krigsforbrytelser i Palestina, et forslag som fikk komitéflertallets tilslutning. Landsstyret vedtok i september 2024 en egen resolusjon som forpliktet partiet til å «legge press på Israel gjennom internasjonale domstoler» og konkret nevnte ICC-arrestordrene. MDG mener regjeringen og Stortinget fortsatt gjør for lite for å sikre at palestinernes rettigheter blir respektert.

Partiet Sentrum har omtalt ICC-prosessen i Gaza som «viktig» i offentlige uttalelser, men uten å si hva Norge bør gjøre dersom israelske ledere faktisk kommer hit. Det foreligger per i dag ingen konkret forpliktelse fra Partiet Sentrum om å håndheve arrestordrene.

KrFs program slår fast at partiet vil «si nei til boikott av Israel» og heller styrke det bilaterale samarbeidet. I Stortingets februar-avstemning 2024 varslet KrF på forhånd at de ville stemme mot samtlige 30 forslag om handelstiltak og olje­fonds-uttak – og gjorde nettopp det, sammen med Ap, Høyre og Sp; samme linje ble gjentatt da boikott­forslagene kom opp igjen i juni 2025. KrF sa også nei til å instruere Oljefondet om uttrekk fra bosettings­selskaper. Den uttalte viljen til «balansert» dialog betyr i praksis at partiet ikke støtter noen økonomiske virkemidler som kan presse Israel til å avslutte folkeretts­stridige bosettinger.

KrF har uttrykt støtte og tillit til Den internasjonale straffedomstolen (ICC), men partiledelsen har unngått klare ord om selve håndhevingen av arrestordre. KrF gir dermed prinsipiell støtte til ICC – og sier ikke at Norge skal unnlate å følge en arrestordre – men partiet har heller ikke uttrykkelig sagt at norsk politi bør gå til pågripelse dersom Netanyahu eller Gallant lander på Gardermoen.

I et skriftlig svar til Stortinget viste komitéleder Ine Eriksen Søreide til Granavolden-plattformen og slo fast at regjeringen «støtter ICC og arbeider for at flere land tilslutter seg domstolen». I plenum 1. februar 2024 sa hun at hun «ønsker ICC-etterforskningen velkommen», men la vekt på at Norge ikke bør «overstyre domstolens uavhengighet» .

Partileder Sylvi Listhaug kalte pågripelsesbegjæringene mot Netanyahu og Gallant «en farlig presedens mot demokratiske stater» og hevdet at ICC undergraver Israels rett til å forsvare seg. Stortingsrepresentant Himanshu Gulati sendte i mai 2024 et skriftlig spørsmål som kritiserte «domstolens politiserte agenda» og ba regjeringen avvise krav om utlevering dersom israelske ledere skulle komme til Norge.

Frp har stemt imot alle forslag om å øke støtten til ICC eller sikre at Norge arresterer ettersøkte israelske tjenestepersoner. Den linjen bidrar til straffrihet og ignorerer palestinernes behov for juridisk beskyttelse mot alvorlige overgrep.

Rødt har gjort kravet til hovedparole og fremhever det i egne kampanjer: «Varig våpenhvile nå – angrepene må stoppe umiddelbart». På Stortinget har partiet fulgt opp med flere representantforslag. I Dok 8:149 S (april 2024) ba Rødt om tiltak «for å forhindre et folkemord på Gazastripen», inkludert krav til øyeblikkelig våpenhvile og oppheving av blokaden. Våren 2025 la partiet fram Dok 8:138 S om «vern av internasjonal rett og rettferdig fred for Palestina», der første punkt også var en permanent våpenhvile.

Partiet kombinerer våpenhvilekravet med krav om internasjonale sanksjoner og rettsoppgjør mot Israel.

SV vedtok allerede 8. november 2023 en landsstyreuttalelse som «krever en umiddelbar våpenhvile, oppheving av blokaden og full tilgang for nødhjelp». Dokumentet «Stans Gaza-krigen!» fra samme måned utdyper at Israel må trekke styrkene ut og åpne grensene før en politisk prosess kan begynne. I Stortinget har SV stått bak Dok 8:5 S (oktober 2024) om å «avslutta alle norske bidrag til Israels krigsbrotsverk», som også forutsatte varig våpenhvile og våpenembargo.

Selv om forslaget ble stemt ned, har SV fortsatt å legge press på regjeringen; partiet mener Norges nødhjelp og diplomati mister troverdighet dersom våpenhvilekravet ikke støttes med økonomiske og politiske sanksjoner.

Da FNs sikkerhetsråd 25. mars 2024 vedtok resolusjon 2728 om umiddelbar våpenhvile, kalte statsminister Jonas Gahr Støre det «på høy tid». Regjeringen støttet også Biden-planen gjennom utenriksminister Espen Barth Eides erklæring 12. juni 2024 om behovet for en faset våpenhvile med gissel­frigivelse, og hilste selve våpenhvileavtalen 15. januar 2025 velkommen som «langt på overtid». Norge undertegnet dessuten 21. juli 2025 et felles opprop fra 25 land om umiddelbar våpenhvile og full humanitær adgang.

Likevel har Ap gjentatte ganger stemt ned eller avvist representantforslag fra Rødt og SV som koblet våpenhvilekravet til sanksjoner og norske pressmidler; partiets talsperson Åsmund Aukrust understreket i Stortingets Gaza-debatt 1. februar 2024 at Ap ikke ville støtte forslagene, selv om «vi alle er enige om at krigen må stoppe». Denne linjen gjør at Ap fremstår langt mer tilbakeholdent enn Rødt og SV når det gjelder å bruke økonomiske virkemidler for å få Israel til å etterleve våpenhvile.

På Stortinget sa Bengt Fasteraune (Sp) 20. mai 2025 at «arbeidet med å få til en våpenhvile er viktigere enn noen gang» etter at sultkrisen i Gaza forverret seg. Som regjeringspartner har Sp stemt sammen med Ap mot representantforslag som knyttet våpenhvilekravet til sanksjoner; dette fremgår bl.a. av Innst. 54 S (2024–2025) til Dok 8:5 S / 8:9 S, hvor Ap og Sp utgjorde flertallet for avslag. Sp legger dermed mindre press på Israel enn partier som krever økonomiske reaksjoner.

MDGs sentralstyre vedtok 20. oktober 2023 at «alle krigshandlingene må opphøre umiddelbart». En annen landsstyre­resolusjon, «Palestina må avkolonialiseres» (29. september 2024), vil jobbe opp mot FN og EU for å vedta sanksjoner mot Israel. På Stortinget har Une Bastholm reist flere skriftlige spørsmål (bl.a. 19. januar 2025, spørsmål nr. 906) om hvordan Norge vil følge opp en våpenhvile med langsiktig humanitær innsats og politisk press. MDG er dermed blant de mest konsekvente til å koble våpenhvilekravet til konkrete pressmidler.

Sentralstyret vedtok resolusjonen «Våpenhvile på Gaza nå!» 2. november 2023, der partiet fordømmer «beleiringen av Gaza» og fastslår: «Vi krever våpenhvile nå!». Landsstyret fulgte opp 10. mars 2024 med uttalelsen «Frihet for Palestina», som ber Norge «jobbe for en umiddelbar våpenhvile» og støtter BDS-tiltak – boikott, deinvestering og sanksjoner – for å «sette makt bak kravet».

Partiet står dermed til venstre for flere stortingspartier: det kobler våpenhvilekravet til trekk av Oljefondet og bredere økonomiske sanksjoner.

KrFs utenrikspolitiske talsperson Dag Inge Ulstein skrev 4. februar 2024 at partiet «har gjentatte ganger bedt om en humanitær pause og våpenhvile i Midtøsten» og krever full nødhjelps-adgang til Gaza. I et debattinnlegg 23. august 2025 gjentok Ulstein at KrF «krever beskyttelse av sivile» og betydelig mer nødhjelp, samtidig som han la vekt på Israels rett til å bekjempe Hamas.

 

Samtidig har KrF stemt mot forslag som skulle sette økonomisk press bak våpenhvilekravet: et bredt stortingsflertall bestående av Ap, Sp, H, Frp og KrF avviste sanksjons- og boikottforslag 6. februar 2024, og partiet inngikk i flertallet som anbefalte avslag i Innst. 54 S (2024–2025). Ulstein har også gjort det klart at KrF «ikke vil fordømme Israels krigføring» når han blir utfordret på folkerettsbrudd, og flytter fokus til Hamas’ ansvar. Denne tilbakeholdenheten bidrar til at KrFs arbeid for våpenhvile får mindre tyngde enn hos partier som kombinerer kravet med konkrete press- eller sanksjonstiltak.

Venstre vedtok sentralstyreuttalelsen «Venstre krever umiddelbar og varig våpenhvile i Gaza» 28. januar 2024, der partiet slår fast at krigen «forutsetter en umiddelbar og varig våpenhvile» for å sikre nødhjelp og starte en politisk prosess. Landsstyre- og fylkesuttalelser samme vinter («Varig våpenhvile nå», 6. februar 2024) gjentok kravet og la til at Norge bør ta initiativ til en luftbro for humanitær bistand.

I utenriks- og forsvarskomiteens Innst. 54 S (november 2024) stilte Venstre seg sammen med SV og Rødt bak forslag om økonomiske sanksjoner for å «sette makt bak kravet om våpenhvile», og partileder Guri Melby har kritisert øvrige stortingsflertall for å «stå på feil side av historien» når de avviser slikt press. Denne konsekvente linjen gjør Venstre til det eneste sentrum-høyre-partiet som parer våpenhvilekravet med konkrete økonomiske virkemidler.

Utenrikspolitisk talsperson Ine Eriksen Søreide ba allerede 8. november 2023 om «umiddelbar humanitær pause» for nødhjelp til Gaza.

Likevel har Høyre stemt mot alle representantforslag som kobler våpenhvile til boikott eller andre sanksjoner, og stod sammen med Ap, Sp, Frp og KrF da et bredt flertall avviste slike tiltak i desember 2024. Partiet vil dermed ikke ta i bruk virkemidler som kunne medvirket til å presse Israel.

Allerede 8. oktober 2023 erklærte Frp at det «står fjellstøtt med Israel» etter Hamas-angrepet og at Israel «har en rett til å forsvare seg». . Partiet har gjentatte ganger foreslått å stanse UNRWA-støtten i stedet for å presse Israel til våpenhvile.

Frp-profil Christian Tybring-Gjedde avviste i januar 2024 alle sanksjonsforslag fordi «Israel dømmes altfor hardt og altfor raskt». Ved Stortingets behand­linger av Gaza-forslag i 2024–25 stemte Frp mot både våpenhvile- og sanksjonskrav sammen med Høyre og regjeringspartiene. Partiets linje viser liten støtte til palestinernes rettigheter og uthuler internasjonale forsøk på å stanse krigføringen.

Palestinernes kamp for internasjonal anerkjennelse har pågått i tiår. Og over 140 land verden over har i dag anerkjent Palestina. I flere tiår har fredsprosessen stått i stampe, og palestinerne har lidd under okkupasjon og blokade.

Da Norge endelig anerkjente Palestina våren 2024, skjedde det i skyggen av en brutal krig med titusenvis av drepte. Men det folkemordet vi nå er vitne til er ikke starten på palestinernes lidelser – de har i hele 78 år blitt fordrevet, undertrykket og okkupert av Israel. Hadde palestinernes rett til selvbestemmelse og en egen stat vært presset frem på et tidligere tidspunkt, kunne vi ha unngått utallige tragedier påført palestinerne. Det vi i stedet har opplevd, er at Israels fremferd i 78 år har blitt tolerert, bortforklart, unnskyldt og akseptert.

Bakgrunnen for dette punktet er altså klar: De partiene som allerede før 2024 tok stilling for å anerkjenne Palestina og sanksjonere Israel, viste handlekraft og prinsippfasthet når det gjaldt som mest.

Palestinerne har en grunnleggende rett til selvbestemmelse og en egen stat. FN-resolusjoner og internasjonal rett slår fast at okkupasjonen av palestinske områder er ulovlig, og at tostatsløsningen er veien til varig fred. Israels mangeårige bygging av ulovlige bosettinger på okkupert land undergraver grovt muligheten for en levedyktig palestinsk stat. Å anerkjenne Palestina er derfor å ta stilling for folkeretten og like rettigheter for alle folk. Politisk vil anerkjennelse styrke de moderate kreftene og gi nytt håp om en rettferdig fredsløsning.

Likevel har flere partier sviktet i denne saken. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti kritiserte anerkjennelsen i 2024 som «for tidlig» og mente man burde vente til en fredsavtale en gang i fremtiden – en strategi som i praksis belønner okkupanten og utsetter palestinernes rettigheter på ubestemt tid. Også Høyre uttrykte tvil og mente timingen var feil. Slik nøling har gjort at Norge altfor lenge satte Israels premisser før palestinernes rettigheter. Heldigvis har andre tatt riktig standpunkt: Partier som Rødt og SV har stått i front og kjempet for anerkjennelse av Palestina i lang tid.

For mange muslimske velgere er Palestina-saken hjertet av internasjonal rettferdighet. Når et parti støtter palestinernes sak og anerkjenner deres rett til frihet, så viser det at partiet respekterer våre verdier og vår følelse av rett og galt. Ved valget i 2025 bør muslimske velgere legge merke til hvem som stod på riktig side av historien fra begynnelsen av, og hvem som kom halsende etter først når presset ble for stort.

Kravet har ligget fast i arbeidsprogrammet fra 2021 – 2025, og ble fulgt opp med representantforslag i mai 2023 (Dok. 8:237 S) der partiet også ba om norsk tilslutning til FNs apartheid-konvensjon; forslaget ble behandlet før 7. oktober 2023.

Forslaget til SV fikk kun støtte fra MDG under voteringen 28. mai 2015; samtlige andre partier, inkludert Ap, stemte imot.

I utgangspunktet har Arbeiderpartiet stilt seg positivt til anerkjennelse av Palestina, men under forutsetning av internasjonal koordinering og at anerkjennelsen måtte bidra til å styrke "en forhandlet tostatsløsning" – noe som i praksis har betydd at man har ventet på israelsk samtykke til palestinsk frihet, hvilket har latt vente på seg.

Da SVs forslag ble votert over 28. mai 2015, stemte Ap sammen med Høyre og FrP mot anerkjennelse; bare representanter fra SV og MDG støttet forslaget.

I stortingsdebatten i 2015 la Sp-representanter vekt på at Norge måtte «oppmuntre partene til dialog» fremfor å handle ensidig, en linje som ble gjentatt i partiets svar til Fellesutvalget for Palestina i 2021: tidspunktet for anerkjennelse «må vurderes i forhold til framdriften av en fredsavtale».

Da SVs forslag ble votert over 28. mai 2015, stemte Sp sammen med Høyre og FrP mot anerkjennelse; bare representanter fra SV og MDG støttet forslaget.

MDG har programfestet støtte til palestinsk selvbestemmelse, og erklærte allerede i 2021 at partiet «vil anerkjenne Palestina som stat». Partiets eneste stortingsrepresentant i 2015 stemte for SVs forslag om anerkjennelse da saken kom til votering.

I 2021 svarte Sentrum «ja» på spørsmålet om anerkjennelse i Fellesutvalget for Palestinas partiguide og skrev i sitt programutkast at Norge «må anerkjenne Palestina», uten betingelser; samme post ble gjentatt i senere programdokumenter og artikler. 

Partiet vil først anerkjenne Palestina når en framforhandlet tostatsavtale foreligger, og har derfor stemt imot alle forslag om norsk anerkjennelse. 

Under Stortingets behandling av SV-forslaget 28. mai 2015 stemte KrF sammen med Høyre, FrP, Sp, Venstre og Ap mot umiddelbar anerkjennelse. Knut Arild Hareide sa i april 2015 at et ensidig skritt ville svekke Norges rolle som brobygger i Midtøsten og at «vi må vente til partene er enige». På spørsmål fra Fellesutvalget for Palestina i 2021 svarte KrF at tidspunktet «må vurderes i forhold til framdriften av en fredsavtale», og partiet avviste dermed fortsatt prinsipiell anerkjennelse.

Da Stortinget voterte 28. mai 2015, sluttet Venstre seg til flertallet som avviste SV-forslaget. I partiguiden fra 2021 erklærte Venstre imidlertid at de «vil anerkjenne Palestina», uten å betinge anerkjennelsen med israelsk samtykke til tostatsløsningen. Det er dermed uklart om partiet støttet en ubetinget norsk anerkjennelse av Palestina før 2023.

Partiet vil først anerkjenne Palestina når en framforhandlet tostatsavtale foreligger, og har derfor stemt imot alle forslag om norsk anerkjennelse.

Utenriksminister Børge Brende gjentok linjen fra Stortingets talerstol 28. mai 2015: en for tidlig anerkjennelse «vil virke mot sin hensikt». Høyre stemte mot SV-forslaget i 2015.

FrP avviste hele idéen om en tidlig anerkjennelse og kalte SV-forslaget en «populistisk symbolsak» som forutsatte at «staten Palestina må være en realitet før vi kan anerkjenne den». 

Ifølge muslimsk tro skal troende be fem ganger om dagen. Bønnen er den andre søylen av islam etter trosbekjennelsen. Bønnetidene følger solens mønster. Om vinteren vil muslimer som ber, måtte be 1-2 ganger i skoletiden. Bønnen kan ikke med vilje utsettes utover dens tidsramme i henhold til muslimsk tro.

Mange muslimer opplever det som sjenerende å be offentlig foran andre og dermed finner det mest praktisk å be i et rom som er satt av for dette formålet. I 2011 / 2012 var det to saker om muslimske elever ved Ulsrud VGS og Hellerud VGS som ønsket et rom for å be i pausen. Ulsrud VGS avslo søknaden.

Etter avslaget fra Ulsrud skole tok Islamsk Råd Norge (IRN) og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) kontakt med Oslo kommune og ba kommunen legge til rette for at alle videregående skoler i Oslo etablerer faste bønne-/stillerom. Spørsmålet om bønnerom i videregående skole vakte mye oppmerksomhet i mediene.

Skolebyråden Torger Ødegaard (H) sa først i forbindelse med saken rundt Ulsrud VGS:

«Jeg synes man kan overlate til den enkelte rektor og det enkelte driftsstyre å avgjøre dette. Men jeg har gitt, og gir, et klart og tydelig signal om at jeg ikke synes det er en naturlig oppgave for skolen å opprette egne bønnerom.»

Hellerud VGS sa først ja til stillerom, men avslo etter ny instruks som kom fra Ødegaard etter press fra Carl I. Hagen, hvor han fastslo at det ikke var aktuelt å be skolene etablere faste bønnerom.

Frp fremmet så forslag om å forby bønnerom i den offentlige skolen, men ble stående alene da Stortinget stemte over forslaget.

Argumentene som ble brukt for å ville forby bønnerom var at skolen ikke er en religiøs institusjon, og at elevene ikke skal oppleve press om å be.

En skole blir ikke til en religiøs institusjon ved å tilby et rom for religionsutøvelse. Slike rom tilbys på norske universiteter og høgskoler. På ingen måte er disse institusjonene religiøse av den grunn.

Det finnes ingen statistikk eller forskning som tilsier at bønne-/stillerom fører til press ved norske institusjoner. Slike rom finnes ved institusjoner for høyere utdanning og fungerer som en ressurs for studentene. Dersom press, for argumentets skyld, skulle finne sted, må omfanget og effekten av slikt press dokumenteres og sammenlignes med press fra andre typer aktiviteter.

Elever opplever motepress uten at det innføres skoleuniform. Elever opplever kroppspress uten at seksualiserende plagg forbys. Elever opplever press til å delta i sport, uten at slike aktiviteter forbys. Elever opplever drikkepress og seksuelt press, uten at russefeiringen forbys.

Dersom press skal brukes som et argument for å ikke tillate bønne-/stillerom, må det dokumenteres ekstraordinært skadelig press som hemmer livskvaliteten til medelever. Presset må først forsøkes å løses gjennom dialog og andre måter å jobbe mot uønsket press.

Det kan også argumenteres for at et bønne-/stillerom minsker evt. press som kan oppstå ved at bønn utføres offentlig foran folk. Bønn foran folk kan oppleves som mer pressende enn bønn som utføres i et separat rom.

Det må også tas hensyn til press som oppleves av elevene som må be offentlig fordi de ikke har et egnet rom for å be. Slikt kan oppleves som svært sjenerende da bønn er en handling som krever konsentrasjon og er ment å hjelpe med å koble ut fra det som skjer rundt. Slikt press oppleves som ubehagelig og hemmer bønnens funksjon.

Vi mener at forslaget om å forby bønne-/stillerom har et islamofobisk bakteppe om å mest mulig undertrykke muslimsk religionsutøvelse. Dette synet forsterkes ved at Carl I. Hagen eksplisitt ønsket et forbud mot «muslimske bønnerom», og det var han som presset Ødegaard til å endre sitt ståsted fra å først tillate bønnerom, til å nekte det.

Da skolebyråd Ødegaard (H) snudde i saken, og gikk inn for å forby bønnerom på skolen, gikk tidligere kunnskapsminister og leder for SV Kristin Halvorsen ut og kritiserte byråden.  Halvorsen mente at forbud ikke er veien å gå, og at den enkelte skole kan bestemme selv om de vil opprette stillerom for bønn eller ikke. Tidligere kunnskapsminister og nestleder i partiet, Bård Vegar Solhjell, var uenig og mente at det ikke bør være mulighet for bønnerom på skolen. Han kommenterte at "Skoler og barnehager må være fri for forkynnelse. Det er f.eks. ikke riktig å legge til rette for egne bønnerom på videregående skoler, slik det gjøres enkelte steder i dag."

Saken om bønnerom på skolen var til debatt i 2012. Tidligere varaordfører og gruppeleder for Oslo Arbeiderparti, Libe Rieber-Mohn, kritiserte den gang Øystein Sundelin (H) og Kristin Halvorsen (SV) for ikke å støtte forbud. Rieber-Mohn påstod at etablering av bønnerom på skolen vil føre til segregering og være til skade for integreringen, og sa videre at "Av hensyn til barna vil det være svært uheldig. Vi ser allerede i dag at det er et press i enkelte skoler for hvordan barn skal kle seg med tanke på hijab og skjegg."

Oslo Arbeiderparti har imidlertid per epost 27.08.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bønne- og stillerom på skolen.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bønnerom eller bønn på skolen.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bønnerom eller bønn på skolen.

Fremskrittspartiet fremmet forslag for Stortinget om å innføre et nasjonalt forbud mot bønnerom ved norske skoler 04.10.2012. Daværende partileder i KrF, Knut Arild Hareide, rettet krass kritikk mot forslaget. Han kommenterte at "Kristeleg Folkeparti ønskjer færre forbod – ikkje fleire forbod – som tydelegvis Framstegspartiet ønskjer. Og dersom vi først skulle kome med forbod, så trudde eg ein skulle gjere det i viktige saker, men her er det altså rom for organisert religøs aktivitet i skulen."

Skolebyråd og Høyre-politiker Torger Ødegaard gikk inn for forbud mot bønnerom på skolen i 2012 etter press fra Carl I. Hagen (FrP). Avgjørelsen ble senere støttet av hans partifelle og tidligere leder for bystyrets kultur- og utdanningskomité, Øystein Sundelin. 

Fremskrittspartiet fremmet forslag for Stortinget om å innføre et nasjonalt forbud mot bønnerom ved norske skoler 04.10.2012. Tidligere partileder Carl I. Hagen truet byrådet i Oslo med ikke å støtte en budsjettavtale, med mindre byrådet forbød bønnerom på skolen. Skolebyråd Torger Ødegaard ga etter for presset, og Fremskrittspartiet fikk i praksis gjennomslag.

Mange muslimer opplever det som sjenerende å be offentlig foran andre og dermed finner det mest praktisk å be i et rom som er satt av for dette formålet.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom».

Bakgrunnen var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag hadde opplevd at rektorer satt foten ned for at de skulle samles til bønn og andakter i friminuttene.

Saken gikk til behandling i Utdannings- og forskingskomiteen på Stortinget som behandlet et representantforslag fra Kristelig Folkeparti om å be regjeringen utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler. Forslaget ble ikke vedtatt, men et enstemmig Storting har vedtatt å be regjeringen om å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

Vi mener at det burde vært utarbeidet nasjonale retningslinjer slik fremmet av Krf. Men det er likevel en fremgang at Stortinget i det minste vedtok å gå i dialog med KS og LNU for å oppnå formålet, selv om det ikke ble vedtatt å utarbeide nasjonale retningslinjer. I et flerkulturelt samfunn er det nødvendig å tilrettelegge for religionsutøvelse også på skolen.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet støtter elevers rett til å bruke klasserom på skolen for bønn.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

I bakgrunnen for representantforslaget skriver Kristelig Folkeparti at "Det kommer stadig nye saker hvor skoleeier eller rektor nekter elever å bruke skolens lokaler til å ha samlinger. Dette forbudet rammer særlig religiøse elevorganisasjoner som Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag eller muslimske organisasjoner som ber om tilgang til rom, men det får konsekvenser for all elevfrivillighet på disse skolene."

Partiet skriver videre at "Det blir også argumentert med at religiøs tro er et privat anliggende som ikke hører hjemme i en skolesetting. Forslagsstillerne mener at dette strider mot retten til trosfrihet og til å utøve sin tro, også i det offentlige rom. Tro er ikke noe mennesker kun har i hjemmet eller i trossamfunnene, men er en gjennomgripende del av deres liv og for mange en svært viktig identitetsmarkør. Forslagsstillerne mener at elever skal ha rett til å delta i elevfrivillighet som har et religiøst grunnlag på skolene."

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

I mars 2018 fremmet KrF et representantforslag i Stortinget der de ba «regjeringa utarbeide nasjonale retningslinjer for barne- og ungdomsorganisasjoners tilgang til bruk av skoler og andre offentlige rom». Bakgrunnen for forslaget var at Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag opplevde at rektorer nektet dem å samles til bønn og andakter i friminuttene.

Partiet var imot forslaget om å utarbeide nasjonale retningslinjer, men støttet å gå i dialog med KS (kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon) og LNU (Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner) med sikte på å sikre barne- og ungdomsorganisasjoner tilgang til skoler og andre offentlige bygninger lokalt, og å unngå at skoleeierne bidrar til usaklig forskjellbehandling.

Da skolebyråd Ødegaard (H) snudde i saken, og gikk inn for å forby bønnerom på skolen, gikk tidligere kunnskapsminister og leder for SV Kristin Halvorsen ut og kritiserte byråden.  Halvorsen mente at forbud ikke er veien å gå, og at den enkelte skole kan bestemme selv om de vil opprette stillerom for bønn eller ikke. Tidligere kunnskapsminister og nestleder i partiet, Bård Vegar Solhjell, var uenig og mente at det ikke bør være mulighet for bønnerom på skolen. Han kommenterte at "Skoler og barnehager må være fri for forkynnelse. Det er f.eks. ikke riktig å legge til rette for egne bønnerom på videregående skoler, slik det gjøres enkelte steder i dag."

Saken om bønnerom på skolen var til debatt i 2012. Tidligere varaordfører og gruppeleder for Oslo Arbeiderparti, Libe Rieber-Mohn, kritiserte den gang Øystein Sundelin (H) og Kristin Halvorsen (SV) for ikke å støtte forbud. Rieber-Mohn påstod at etablering av bønnerom på skolen vil føre til segregering og være til skade for integreringen, og sa videre at "Av hensyn til barna vil det være svært uheldig. Vi ser allerede i dag at det er et press i enkelte skoler for hvordan barn skal kle seg med tanke på hijab og skjegg."

Oslo Arbeiderparti har imidlertid per epost 27.08.23 informert MuslimerStemmer om at partiet ikke stiller seg bak uttalelsen til Rieber-Mohn i 2012, og heller ikke ønsker å ta stilling til spørsmålet.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet stiller seg positivt til faste bønne- og stillerom på skolen.

Partiet har informert MuslimerStemmer om at de er positive til faste bønne-/stillerom på skolen. Representant Mathias Slettholm bekreftet overfor MuslimerStemmer at "KrF er positive til å legge til rette for bønne-/stillerom som kan brukes av alle religioner ved bygging av nye skolebygg."

Skolebyråd og Høyre-politiker Torger Ødegaard gikk inn for forbud mot bønnerom på skolen i 2012 etter press fra Carl I. Hagen (FrP). Avgjørelsen ble senere støttet av hans partifelle og tidligere leder for bystyrets kultur- og utdanningskomité, Øystein Sundelin. 

Fremskrittspartiet fremmet forslag for Stortinget om å innføre et nasjonalt forbud mot bønnerom ved norske skoler 04.10.2012. Tidligere partileder Carl I. Hagen truet byrådet i Oslo med ikke å støtte en budsjettavtale, med mindre byrådet forbød bønnerom på skolen. Skolebyråd Torger Ødegaard ga etter for presset, og Fremskrittspartiet fikk i praksis gjennomslag.

Da saken var til behandling i Stortinget 23.11.2000, gikk partiet mot forslaget om forbud.

Da saken var til behandling i Stortinget 23.11.2000, gikk partiet mot forslaget om forbud.

Stortingsrepresentant Leif Lund sa om saken at "Arbeiderpartiet avviser Carl I. Hagens forslag om å forby bønnerop, fordi et forbud vil være i strid med Grunnlovens prinsipper om religionsfrihet og ytringsfrihet. Grunnloven §§ 2 og 100 innebærer frihet til å gi utrykk for egen religiøs overbevisning. I tillegg vil et forbud være i strid med internasjonale menneskerettigheter. Staten skal med andre ord være veldig forsiktig med å gripe inn mot ytringers eller religioners innhold."

Da saken var til behandling i Stortinget 23.11.2000, gikk partiet mot forslaget om forbud.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bønnerop.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bønnerop.

Da saken var til behandling i Stortinget 23.11.2000, gikk partiet mot forslaget om forbud.

Stortingsrepresentant Ruth Stenersen sa om saken at "I Kristelig Folkeparti tror vi at prinsippet «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg», er et sunt og godt prinsipp. Den som vil bli møtt med toleranse, må selv vise toleranse. Den som vil bli møtt med respekt for sin tro og sine skikker, må selv vise respekt for andres tro og skikker, så sant disse ikke bryter med norsk lov og med menneskerettighetene."

Da saken var til behandling i Stortinget 23.11.2000, gikk partiet mot forslaget om forbud.

Partileder Erna Solberg sa om saken at "Vi må også kunne leve med noen forandringer i vårt samfunn. Bønnerop er en av de tingene. Det må være mulig å få lov til å praktisere bønnerop, i alle fall ikke bli møtt med et generelt forbud mot bønnerop, som er en del av deres egen religionsutøvelse."

Partiet fremmet 15.02.2000 forslag for Stortinget om å forby bønnerop fra moskeer. Forslaget fikk ikke gjennomslag.

Da saken om halal-mat i fengsler var oppe til debatt, kommenterte Ap-politikeren Yousuf Gilani at "Muslimer har krav på spiselig kjøtt, på lik linje med alle andre. Den retten har de ikke i dag."

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet vil tilrettelegge halal-mat i fengsler.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet vil tilrettelegge halal-mat i fengsler.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "avvise ethvert særkrav fra særskilte grupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker eller behov". Eksempler på slike særkrav ifølge forslaget var det at muslimske kvinner bærer hijab i arbeid, muslimer tar pauser på jobb for å be, muslimer har andre høytider og fridager enn storsamfunnet, og at muslimer vil ha halal-mat i fengsler. Slike "særkrav" skulle, ifølge representantforslaget, forkastes.

Tidligere stortingsrepresentant og KrF-politiker Bjørg Tørresdal  kommenterte i denne saken at "Det siste forslaget fra Fremskrittspartiet går ut på å «avvise ethvert særkrav fra særskilte grupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker eller behov». Vi lever i et demokratisk samfunn der det er en demokratisk rettighet å få lov til, gjennom demokratiske virkemidler, å fremme et hvilket som helst krav en måtte ønske. Kristelig Folkeparti ønsker ikke å innskrenke denne rettigheten for noen, selv om det måtte stilles krav som går på tvers av vår egen politikk. Noen krav vil vinne fram, mens andre vil bli avvist. Slik må det være i et demokrati."

Kulturminister Abid Raja kommenterte i en nyhetssak hos Dagsavisen at det er viktig å likebehandle muslimske og andre innsatte. Han nevnte at "For mange muslimer, både praktiserende og ikke-praktiserende, er det å få i seg svin særdeles krenkende. For en del muslimer vil dette føles som et overgrep, og en meget sterk integritetskrenkelse."

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "avvise ethvert særkrav fra særskilte grupper om at samfunnet skal tilpasses deres ønsker eller behov". Eksempler på slike særkrav ifølge forslaget var det at muslimske kvinner bærer hijab, muslimer tar pauser på jobb for å be, muslimer har andre høytider og fridager enn storsamfunnet, og at muslimer vil ha halal-mat i fengsler. Slike særkrav skulle, ifølge representantforslaget, forkastes.

Oslo Arbeiderparti har per epost 27.08.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet vil tillate import av halal-slaktet kjøtt uten bedøvelse. Partiet har også i regjering økt DIKSINs kvote for import fra 30 tonn til 150 tonn i året.

Landbrukspolitisk talsperson og MDG-politiker Harald Moskvil kommenterte at "Det bør ikke være lov å importere kjøtt fra dyr som er halalslaktet uten bedøvelse. Skal vi importere halalkjøtt, bør vi stille krav til bedøvelse."

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby import av halal-slaktet kjøtt uten bedøvelse.

Partiet har bekreftet overfor MuslimerStemmer at de er positive til import av halal-slaktet kjøtt uten bedøvelse.

Høyres næringspolitiske talsperson Margunn Ebbesen kommenterte at "Hvis informasjonen det vises til, stemmer når det gjelder import av halalkjøtt og kosherkjøtt, er det svært beklagelig, og Høyre tar selvfølgelig avstand fra slike metoder for avlivning. Det reiser et behov for å se nærmere på importen av kjøtt fra andre land, og hvorvidt avlivingsmetodene som foregår utenfor Norges grenser er i tråd med egne standarder for dyrevelferd, eventuelt hvordan vi i forhandlinger kan påvirke dette."

Partiet har i samråd med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Venstre og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å etablere virkemidler for å hindre bruk av hijab i grunnskolen.

“Barnehijab er ikke ønskelig ut fra et barne- og integreringsperspektiv. Vi vil innføre nasjonale retningslinjer for skolens arbeid med å hindre bruk av hijab i grunnskolen, med særlig vekt på barneskolen. Skoleledere skal arbeide systematisk for at barn ikke bruker hijab gjennom formidling av at dette ikke er ønskelig, i dialog med foreldre og barn. Den enkelte skole skal slippe å ta valget selv, men ha klare nasjonale føringer mot bruken. I tilfeller det er indikasjoner på direkte hijabtvang, skal barnevernet kobles inn.”

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å hindre bruk av hijab i grunnskolen.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å hindre bruk av hijab i grunnskolen.

Partiet har informert MuslimerStemmer om at de ikke støtter at barns rett til religiøs praksis og bekledning skal hindres. Representant Mathias Slettholm har bekreftet at partiet mener barns religionsfrihet er viktig, og videre at "Elevenes religionsfrihet skal sikres og det skal legges til rette for religiøse aktiviteter i skoletiden som er initiert av elevene selv."

Partiet har i samråd med Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å etablere virkemidler for å hindre bruk av hijab i grunnskolen.

“Barnehijab er ikke ønskelig ut fra et barne- og integreringsperspektiv. Vi vil innføre nasjonale retningslinjer for skolens arbeid med å hindre bruk av hijab i grunnskolen, med særlig vekt på barneskolen. Skoleledere skal arbeide systematisk for at barn ikke bruker hijab gjennom formidling av at dette ikke er ønskelig, i dialog med foreldre og barn. Den enkelte skole skal slippe å ta valget selv, men ha klare nasjonale føringer mot bruken. I tilfeller det er indikasjoner på direkte hijabtvang, skal barnevernet kobles inn.”

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

Å karakterisere barn som bruker hijab som et problem som må forhindres mener vi er tuftet på et islamofobisk grunnlag. De som mener at dette er et problem har som regel en forestilling om at hijab i sin essens er negativt. At voksne velger det er deres valg, men de skulle helst ha valgt å ikke gå med det. Derfor anses hijab på barn som et problem. Man ønsker ikke at barn skal oppdras til å like å bruke et plagg man i prinsippet vil at barnet skal velge vekk ved voksen alder.

Det har også vært argumentert for at hijab er seksualiserende, og dermed er det et problem at barn blir seksualisert. Kvinner som av eget ønske bruker hijab gjør ikke det fordi de vil skjule sin seksualitet. De gjør det som regel fordi de anser hijab som en del av deres religiøse identitet. Det er et uttrykk for deres ønske om å følge det de anser som Guds veiledning - et uttrykk for deres kjærlighet til Gud. Hadde de ikke vært overbevist om at Gud ønsker at de skal gå med hijab, hadde de heller ikke brukt hijab. Hvis deres hijabbruk var forbundet med et ønske å skjule deres seksualitet, ville disse kvinnene brukt hijab selv hvis de trodde at hijab ikke var foreskrevet i islam. Argumentet om at hijab brukes for å skjule ens seksualitet og dermed seksualiserer brukeren, er vagt.

I 2010 fremmet Frp et forslag om å forby hijab på barneskolen, men forslaget fikk ikke støtte fra de andre partiene i Stortinget.

Da saken ble behandlet i det som den gang het Kirke- utdannings- og forskningskomiteen, viste komiteens flertall blant annet til at lovavdelingen i Justisdepartementet hadde vurdert den prinsipielle siden av et generelt forbud mot hijab i skolen. De konkluderte at et forbud som kun rettet seg mot hijab ville være diskriminerende og i strid med menneskerettighetene.

Til tross for denne konklusjonen tok Sylvi Listhaug i 2017, som da var innvandrings- og integreringsminister, til orde for å forby hijab i skolen på ny. Det ble imidlertid ikke fremmet forslag i Stortinget den gangen, men 8. mars 2021 fremmet representanter fra Frp nok en gang forslag om at hijab skal forbys i barnehager og skoler.

Vi mener at det å karakterisere barn som bruker hijab som et problem, er svært kritikkverdig og tuftet på islamofobiske forestillinger. En lov som forbyr barn å bruke hijab på skolen vil være islamofobisk, og slik Justisdepartementet konkluderte, også diskriminerende og i strid med menneskerettighetene.

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Sosialistisk Venstreparti stemte ved begge anledninger mot forbud. Partiet har imidlertid vært kritisk til hijab på barneskolen, og støtter bruk av andre virkemidler enn forbud for å hindre dette. 

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Arbeiderpartiet stemte ved begge anledninger mot forbud. Partiet har imidlertid vært kritisk til hijab på barneskolen, og støtter bruk av andre virkemidler enn forbud for å hindre dette. 

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Senterpartiet stemte ved begge anledninger mot forbud. Partiet har imidlertid vært kritisk til hijab på barneskolen, og støtter bruk av andre virkemidler enn forbud for å hindre dette. 

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby hijab i grunnskolen.

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Kristelig Folkeparti stemte ved begge anledninger mot forbud. Partiet har imidlertid vært kritisk til hijab på barneskolen, og støtter bruk av andre virkemidler enn forbud for å hindre dette. 

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Venstre stemte ved begge anledninger mot forbud. Partiet har imidlertid vært kritisk til hijab på barneskolen, og støtter bruk av andre virkemidler enn forbud for å hindre dette. 

Stortinget har behandlet representantforslag om forbud mot bruk av hijab i barneskolen ved to anledninger - først 09.12.2010, og sist 09.03.2021. Begge representantforslagene ble fremmet av Fremskrittspartiet.

Partiet har ved to anledninger fremmet representantforslag for Stortinget om å forby bruk av hijab i grunnskolen. Partiet har også inkludert dette som et punkt i partiprogrammet for perioden 2021-2025.

Da saken var til behandling i 2009, var hovedargumentet for å forby hijab i politiet knyttet til tillit. Mange påstod at sivile ikke vil kunne ha tillit til politikvinner hvis disse går med synlige plagg som viser deres kulturelle eller religiøse bakgrunn. Vi mener at det faktisk er motsatt – politiet har maktmonopol i Norge, og må som sådan speile mangfoldet i befolkningen best mulig nettopp for å øke tilliten. Politiet må være inkluderende og gjenspeile samfunnets sammensetning, og vi trenger politimenn og -kvinner fra flere ulike bakgrunner. Å utestenge synlig muslimske kvinner fra yrket av frykt for at noen potensielt kan reagere negativt, er svært uheldig.

Politidirektoratet var i 2009 positive til å la muslimske kvinner med hijab jobbe i politiet. De konkluderte at dette ville sikre at politiet kan rekruttere bredt og representere alle samfunnslag. Likestillings- og diskrimineringsombudet skrev at forbud mot å bruke hijab kan være i strid med likestillingsloven, og at det ikke finnes noen saklig grunn til å utestenge hijabbærende kvinner fra politiet. Ombudet har tidligere uttalt at retten til å bruke religiøse hodeplagg beskyttes både av vernet mot kjønnsdiskriminering og av vernet mot etnisk og religiøs diskriminering. Vi mener at hvis en muslimsk politikvinne ønsker å bruke hijab, så er det hennes menneskerett å kunne gjøre det. Dette forbudet bør oppheves.

Da saken var til behandling 23.03.2009, var ikke Rødt representert i Stortinget. Partiet skrev imidlertid en uttalelse på sin nettside, og vedtok at de går mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av religiøse klesplagg.

Sosialistisk Venstreparti markerte seg i 2009 som det eneste partiet som støttet å tillate bruk av hijab i politiet. Også under landsmøtet i 2013 gikk partiet inn for å tillate bruk av religiøse plagg som del av uniformen. Da saken var til behandling i Stortinget i 2009, kommenterte SV-politiker Akhtar Chaudhry at “Jeg er en av dem som hadde satt pris på at politiet hadde blitt mer inkluderende. Jeg konstaterer imidlertid at opinionen ikke var, og ikke er, moden for tiltaket. Justisministeren har besluttet at det ikke vil bli tillatt med hijab i politiet. Det tar jeg til etterretning. Jeg ser nå fram til at justisministeren kommer med andre tiltak som bidrar til at politiet blir mer inkluderende og gjenspeiler samfunnets sammensetning.”

Arbeiderpartiet, ved daværende justisminister Knut Storberget, bestemte i januar 2008 at uniformsreglene til politiet bør endres og at hijab bør tillates i politiet. Beslutningen fikk støtte fra politidirektøren, og senere også likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Saken ble plukket opp i media, og etter massiv kritikk og debatt gjorde Arbeiderpartiet en helomvending og  konkluderte med ikke å endre uniformsreglene. Partiet vurderte saken på nytt ved landsmøtet 10.04.2011, hvor det igjen ble flertall for å forby bruk av hijab og andre religiøse plagg til politiuniform, hos aktorat, eller hos dommere.

Tidligere statsråd og Sp-politiker Ola Borten Moe var raskt ute i å kritisere avgjørelsen om å tillate hijab i politiet. Da saken var oppe i Stortinget 23.03.2009, uttrykte Senterpartiet støtte til at Arbeiderpartiet og regjeringen endret syn, og gikk inn for forbud.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker hijabforbud i politiet.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker hijabforbud i politiet.

Da saken om hijabbruk i politiet var under behandling i 2009, støttet partiet majoriteten og gikk inn for forbud. I senere tid har partiet tilsynelatende revurdert saken, og nestleder Olaug Bollestad kommenterte at “Mitt utgangspunkt, på generelt grunnlag, er å ha plass for å bruke hijab”. Saken ble vurdert internt i KrF,  og partiet vurderte å inkludere det i partiprogrammet for 2021-2025.

Da saken var til behandling i Stortinget 23.03.2009, uttrykte partiet støtte til hijabforbud ved tidligere statsråd Elisabeth Aspaker.

Partiet fremmet 12.02.2009 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av hijab i politiet. Forslaget ble fremsatt av tidligere justisminister Per-Willy Amundsen og Jan Arild Ellingsen.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker hijabforbud i Forsvaret.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker hijabforbud i Forsvaret.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Stortinget behandlet i 2013 et representantforslag om å forby hijab i Forsvaret. Dette var i etterkant av diskusjonene rundt hijabforbud i politi og i rettsvesen.

Da saken ble vurdert i Stortinget kritiserte FrP-politiker Tom Staahle de andre partiene for å ha en annen tilnærming til dette spørsmålet sammenlignet med spørsmålet om hijab i politiet eller i domstolene. FrP og Høyre ser likt på de tre sakene, og støtter forbud i alle tre. Staahle kommenterte at “Vi vet at det har gått en tilsvarende debatt omkring bruk av hijab til politiuniformen. Da er det verdt å vise til statsråd Tajik, som har slått fast at hijab ikke blir en del av politiuniformen i overskuelig fremtid. Legger man dette til grunn, er det innlysende at dette også må gjelde for Forsvarets uniformer, og andre uniformer for den saks skyld. Politiets uniformsreglement tillater ikke synlige religiøse symboler eller plagg. Slik må det også være i Forsvaret.”

Da saken var til behandling i 2011, var hovedargumentet for å forby hijab i domstolene knyttet til tillit. Mange påstod at sivile ikke vil kunne ha tillit til dommere hvis disse går med synlige plagg som viser deres kulturelle eller religiøse bakgrunn. Vi mener at det faktisk er motsatt – domstolene bør speile mangfoldet i befolkningen best mulig nettopp for å øke tilliten. Når en muslimsk kvinne går gjennom en årrekke med studier innen jus, og da er kvalifisert til å jobbe i domstolen, bør ikke hennes religiøse eller kulturelle bakgrunn ha noen innvirkning på om hun anses som skikket til arbeidet. Vi mener at hvis en kvinnelig muslimsk dommer ønsker å bruke hijab, så er det hennes menneskerett å kunne gjøre det. Dette forbudet bør oppheves.

FrP fremmet i 2011 forslag om å forby hijab i rettsvesenet. Da saken var til behandling i Stortinget 15.03.2011, gikk SV mot forbud.

I SVs integreringspolitiske plattform, "Et tredje standpunkt: Ulik bakgrunn – Felles framtid", står det følgende:

«SV mener det skal ligge svært tungtveiende hensyn til grunn for å innføre begrensninger i retten til å bære klesplagg eller symboler som uttrykker religiøs tilhørighet. Det er ingenting som tilsier at en jøde, muslim, sikh, kristen eller andre som benytter religiøse plagg eller symboler ikke kan utøve sin myndighet som dommer, politi eller annen offentlig tjenestemann på en måte som sikrer rettssikkerhet og likebehandling. Det bør derfor være rom for å bruke religiøse plagg som ikke er ansiktsdekkende og symboler tilpasset etatenes uniformering.»

FrP fremmet i 2011 forslag om å forby hijab i rettsvesenet. Forslaget fikk ikke gjennomslag, blant annet fordi Arbeiderpartiet ville avvente med å gå inn for forbud til etter behandling og votering i landsmøtet. Under landsmøtet 10. april 2011 ble det klart flertall for å forby bruk av hijab og andre religiøse plagg til politiuniform, hos aktorat, eller hos dommere. Partileder Jonas Gahr Støre forklarte at dette i praksis betyr at muslimske jusstudenter som bruker hijab ikke kan bruke deres kompetanse i rettssalen på linje med andre. Han kommenterte at “Det vi sier med denne formuleringen er at de ikke kan gjøre karriere som politiadvokat eller i domstolene. Det er et dilemma som plager meg litt”.

FrP fremmet i 2011 forslag om å forby hijab i rettsvesenet. Da saken var til behandling i Stortinget 15.03.2011, uttalte Senterpartiet støtte til å forby hijab i rettsvesenet.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker hijabforbud i domstolene.

Partileder Kjell Ingolf Ropstad sa for Stortinget at "Kristelig Folkeparti har tidligere støttet at det ikke skal være tillatt med synlige religiøse symboler på politiuniformen, da politiet har en spesiell rolle som eneste institusjon som kan bruke makt overfor sivilister. Kristelig Folkeparti mener det bør være mest mulig like retningslinjer når det gjelder bruk av religiøse symboler og religiøse hodeplagg i politiet og i domstolene."

FrP fremmet i 2011 forslag om å forby hijab i rettsvesenet. Da saken var til behandling i Stortinget 15.03.2011, gikk partileder Trine Skei Grande til frontangrep mot de andre partiene for i det hele tatt å problematisere tema. Hun mente hele debatten var unødvendig, og at de andre partiene lot seg rive med av FrP i å oppkonstruere et problem som ikke finnes. Hun kommenterte at "Dette har ikke vært noe problem, dette har det ikke vært noen debatt om. Det er ingen som har sagt at de har blitt dømt feil fordi noen har hatt på seg noe på hodet eller rundt halsen eller hatt på seg et eller annet som har provosert dem. Det er faktisk ingen som har hatt dette som et problem. Dette har Fremskrittspartiet laget som et problem – og alle kaster seg på!"

Høyre-politiker Bente Stein Mathisen uttalte for Stortinget at “Det er vedtatt at politiet ikke skal bruke religiøse symboler og hodeplagg. Det samme bør også gjelde for dommere. Dommere skal utøve sin dommergjerning på en måte som inngir tillit og respekt.”

Fremskrittspartiet fremmet 03.12.2010 et representantforslag om å forby bruk av hijab for dommere. Partiet støtter et generelt forbud av hijab i grunnskolen, og også i flere andre jobbsammenhenger.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker forbud mot at hijab kan dekke ører ved passkontroll.

Da regjeringen trakk tilbake kravet om synlige ører på passbilder, kommenterte partileder Siv Jensen at "FrP forsøkte å stoppe dette mens vi satt i regjering. Dette er derfor et veldig spesielt signal fra regjeringen til et parti de snart skal i budsjettforhandlinger med."

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Da saken var til behandling 03.06.2009, var ikke Rødt representert i Stortinget. Partiet skrev imidlertid en uttalelse på sin nettside, og vedtok at de går mot diskriminering i arbeidslivet på grunn av religiøse klesplagg.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å gi arbeidgiver rett til å nekte ansatte å bruke hijab.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Da saken var til behandling i Stortinget 03.06.2009, gikk KrF mot representantforslaget fra FrP. KrF-politiker Bjørg Tørresdal kommenterte da at "Kristelig Folkeparti mener at religiøse symboler og uttrykk har en naturlig plass i det offentlige rom, og mener at det er viktig at alle skal kunne uttrykke sin tro og sin religion uten frykt for represalier eller diskriminering."

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Fremskrittspartiet fremmet 24.02.2009 et representantforslag med formål om å "styrke arbeidsgivers styringsrett til uniform og bekledning". Forslaget gikk i all hovedsak ut på at arbeidsgivere må kunne kreve at ansatte som bruker religiøse plagg - spesifikt hijab - skal legge dette vekk. I praksis betyr dette at diskrimineringsvernet, som er til for å beskytte minoriteter fra maktmisbruk, opphører.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å gi tjenesteytere rett til å nekte kunder som bruker hijab.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å gi tjenesteytere rett til å nekte kunder som bruker hijab.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Partiet har ved mange anledninger tatt avstand fra alle former for diskriminering på etnisk og religiøst grunnlag.

Fremskrittspartiet har ved flere tilfeller tatt til orde for å fjerne diskrimineringsvernet for muslimer - blant annet ved representantforslag om å tillate arbeidsgivere å kreve at ansatte ikke bruker hijab.

Tidligere ordfører og stortingsrepresentant for FrP, Peter N. Myhre, uttalte støtte til frisøren Merete Hodne og mente det bør være tillatt å nekte varer og tjenester til kunder som bruker hijab. Myhre sammenlignet bruk av hijab med bruk av naziuniform.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet mener dette forbudet må fjernes.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Arbeiderpartiet og Miljøpartiet De Grønne fremmet 04.10.2016 et representantforslag for Stortinget om å forby niqab i alle utdanningssammenhenger, inkludert barnehager og ved opplæring av nyankomne innvandrere. Forslaget ble vedtatt 22.11.2016.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte 6 av partiets 7 representanter mot forslaget. Det er uklart om den siste SV-representanten stemte feil.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte Arbeiderpartiet mot forslaget.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte Senterpartiet mot forslaget.

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bruk av niqab i offentlig rom.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bruk av niqab i offentlig rom.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte Kristelig Folkeparti mot forslaget.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte Venstre mot forslaget.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Da saken var til votering 11.06.2013, stemte Høyre mot forslaget.

Fremskrittspartiet fremmet 10.04.2013 et representantforslag for Stortinget om å forby bruk av burka, niqab, eller andre heldekkende plagg i det offentlige rom. Forslaget fikk ikke gjennomslag. Da Stortinget i 2016 stemte for å forby bruk av ansiktsdekkende plagg i utdanningssammenheng, anså Fremskrittspartiet dette som en seier og et videre steg i prosessen for å forby slike plagg i offentligheten.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby bruk av burkini i svømmehaller og strender.

Partiet har informert MuslimerStemmer om at de støtter retten til å bruke burkini og andre lignende religiøse plagg. Representant Mathias Slettholm bekreftet overfor MuslimerStemmer at KrF har som mål å "Sikre retten til å uttrykke tro gjennom bruk av religiøse symboler, smykker og plagg i det offentlige så lenge dette ikke er til hinder for læring, deltakelse og utførelse av arbeidsoppgaver. "

Bystyrerepresentant og vararepresentant ved Stortinget Emilie Schäffer ønsker at det ikke skal være tillatt for muslimske jenter å bruke heldekkende badedrakter i svømmeundervisning.

Tidligere leder for Oslo FrP og vararepresentant ved Stortinget Aina Stenersen støtter forbud mot burkini ved norske strender. Stenersen ville ha forslaget inn i Fremskrittspartiets partiprogram, og mener burkini er "et kvinneundertrykkende plagg" og "et klesfengsel, som ikke fremmer integrering, men hemmer integrering." Stenersen mener kvinner som bruker heldekkende svømmeantrekk bør gis bot på 500 kroner.

I en lengre NRK-reportasje fra 2017 forteller to anonyme ungdommer at de skal ha blitt utsatt for vold og brutalitet på en viss «Koran»-skole i Somalia.

10. januar 2020 skrev NRK at Oslo Economics har på oppdrag fra Kunnskapsdepartementet kartlagt kommunenes kjennskap til saker om barn etterlatt i utlandet mot sin vilje i perioden 2016–2018. De skriver at minst 415 norske barn og unge er sendt til utlandet mot sin vilje.

Vi mener at man må skille mellom det å lære å lese Koranen, og det utsette barn og unge for vold. Det er fullt lovlig, og det bør det også være, å sende ungdommer til utlandet, eller dra sammen med sine yngre barn, til en trygg omgivelse for at barna skal gå på skole i et annet land. Så lenge barna er i trygge og gode hender, så bør ikke dette være et problem, ja selv om de skal lære å lese Koranen.

Det vi må problematisere derimot, er tortur og barnemishandling. Dette er overhodet ikke greit, og det er dette vi må forhindre. Tortur og brutalitet mot barn og unge kan ikke legitimeres i islams navn!

Det som beskrives i NRKs reportasje er ikke en koranskole, det er en fangeleir. Den ene av de to anonyme som er gjengitt som Noor i NRKs reportasje fra 2017, som skal ha vært på denne fangeleiren sa til NRK: «De sier til foreldrene dine at du skal lære matte, engelsk, somalisk, men det er bare tull. Du er i et fengsel.» Ut fra hennes forklaring så er det slik at denne såkalte «skolen» lyver om dens reelle virksomhet til foreldrene. I en reell koranskole lyver man ikke, kaller ikke elevene for «horer», ber dem aldri om å kle av seg, fastlenker dem ikke, og man mishandler dem overhodet ikke. Alt dette er virkelighetsfjernt hva gjelder reelle koranskoler. Dermed er det viktig at vi bruker riktig begrep i denne debatten og kaller dette for et fengsel, slik Noor kalte det.

Så hvis det er slik at et fengsel som promoterer seg som en «Koran, matte, engelsk og somalisk»-skole, mishandler barn og unge, så må vi problematisere den enkelte «skolen». Vi kan ikke problematisere selve konseptet av å gå på en koranskole.

Hvis en norsk skole hadde utøvd vold eller seksuelt misbrukt sine elever, ville vi gjort noe med den konkrete skolen. Vi ville ikke drøftet å forby alle skoler i Norge. På samme måte, la oss ta debatten om den eller de konkrete fengslene som blir betegnet som «Koran»-skoler som mishandler barn.

I Justis- og politidepartementets tolkningsuttalelse fra 01.12.2009 om forbud mot hijab i skolen, skriver de: «Derimot synes EMD i flere saker som gjelder spørsmål om religionsfrihet, å bygge på at foreldre i medhold av EMK art. 9 har en rett til å bestemme over sine (mindreårige) barns religiøse oppdragelse, herunder i forholdet til skolen.»

De henviser også til SP art. 18: «4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»

At foreldre har rett til å oppdra sine barn som religiøse muslimer, kristne, humanister, eller hva det skulle være, er beskyttet av barnekonvensjonen, grunnloven og FNs menneskerettigheter. Så hvis noen foreldre ønsker å oppdra sine barn til å elske sin religion, uavhengig av om det skulle være ved å reise ned med barna til en bibelskole i USA, eller en koranskole i Somalia, så er dette godt beskyttet av lovverket. En lov som vil forby dette, vil være problematisk.

Når det er sagt vil vi poengtere at det er en vesensforskjell i å sende sine ungdommer eller dra sammen med sine barn til utlandet for at de skal lære å lese Koranen, og det å tvangssende «ulydige» og «fornorskede» ungdommer for at de ikke skal bli «for norske», til et fengsel. Førstnevnte bør være helt uproblematisk, og det er det som i realiteten oftest forekommer. Det sistnevnte er det veldig lite av, og kan forebygges med folkeopplysning. Vi ønsker dermed ingen sanksjoner eller forbud mot foreldre som enten selv reiser til utlandet med sine barn, eller sender sine ungdommer, for å gå på koranskoler.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å straffe foreldre som flytter med barna sine til utlandet for at barna kan lære arabisk språk og å lese Koranen.

Høyre-politiker og medlem av Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget, Mathilde Tybring-Gjedde, kommenterer i et intervju med NRK at utenlandske koranskoler er farlig. Hun sier at "Det er helt utålelig at barn blir sendt til koranskoler i utlandet. Alle har et ansvar for å forebygge at dette skjer." Hun sier videre at "Koranskoler bryter med norsk lov, og det er direkte farlig."

Oslo Miljøpartiet De Grønne har per epost 07.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ønsker bedre tilgang til rentefrie løsninger for boliglån. Partiet ønsker å innføre leie-til-eie-løsninger som del av satsningen på tredje boligsektor i Oslo.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ønsker bedre tilgang til rentefrie løsninger for boliglån.

Gruppeleder for KrF i Oslo, Espen Andreas Hasle, har flere ganger tatt til orde for å gi tilbud om rentefrie boliglån. Hasle har sagt at "Religion skal ikke diskvalifisere folk fra å delta i samfunnet."

Stortingsrepresentant og innvandringspolitisk talsmann for FrP, Jon Engen-Helgheim, har tatt til orde for å nekte bostøtte til muslimer som ikke tar boliglån på grunn av renteforbudet i religionen. Han kommenterte at "Hvis noen blir avhengige av bostøtte fordi de av religiøse årsaker ikke har tatt lån. Da må vi kunne trekke den tilbake." Han har videre sagt at rentefrie løsninger ikke burde opprettes, med begrunnelse om at "Vi skal ikke tilpasse oss andre kulturer og religioner når vi lager offentlige tjenester. Det fører til at integreringen feiler."

I 2020 sikret Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet flertall om å forby søskenbarnekteskap i Norge. Første gang Fremskrittspartiet foreslo forbud mot søskenbarnekteskap var i 2005. Den gang ble forslaget nedstemt i Stortinget.

Forbudet begrunnes med at det vil forebygge tvangsekteskap og potensielle medfødte misdannelser hos barn som blir født av søskenbarn.

I 2016 advarte Folkehelseinstituttet mot søskenbarnekteskap. De nevnte at «Tall fra Medisinsk fødselsregister viser at barn av søskenbarn har doblet risiko for medfødte misdannelser, samt noe over doblet risiko for å dø i første leveår» og la til at «det må dog understrekes at antall barn som blir syke er lavt både i søskenbarnekteskap og i befolkningen for øvrig, og det store flertallet av barn som fødes i søskenbarnekteskap er friske og har ingen skader.»

Vi mener at det er bra at Folkehelseinstituttet opplyser om de potensielle skadene ved slike ekteskap, men nettopp fordi sannsynligheten for denne typen misdannelser er så liten, kan den ikke legges til grunn for et forbud. I tillegg kan det legges til at dersom en slik lov skal kunne forsvares fra et medisinsk perspektiv så må loven være et forbud mot samleie mellom søskenbarn, ikke ekteskap.

Det er også slik at seksuell omgang med mange partnere, særlig analt, medfører betraktelig økt risiko for seksuelt overførbare sykdommer. Dersom formålet med forbudet mot søskenbarnekteskap er å bevare helse og beskytte mot sykdommer, ville det vært naturlig med mer inngripende lover som regulerte folks seksuelle aktivitet, men slike lover vil ikke vurderes i Norge da de anses som for inngripende i folks private seksualliv og retten til å elske. Da dette er tilfellet er forbudet mot søskenbarnekteskap på sin urimelighet.

Vi mener at tvangsekteskap er et onde som staten bør bruke ressurser på å forebygge. Men det er slettes ikke slik at søskenbarnekteskap er synonymt med tvangsekteskap. Selv om det er mulig at et forbud mot søskenbarnekteskap vil minske forekomsten av tvangsekteskap, er dette et altfor inngripende virkemiddel i de norske frihetsverdiene. Retten til å elske og gifte seg med den man vil skal stå sentralt og veie tungt i denne saken. Denne retten må også gjelde søskenbarn.

Helhetlig mener vi at forbudet mot søskenbarnekteskap er kommet til basert på et islamofobisk ønske om å begrense at muslimer gifter seg i foreldrenes hjemland for så å hente sin ektefelle til Norge. Dette forbudet bør oppheves.

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap.  Et lignende forslag var til behandling i 2018.

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker forbud mot søskenbarnekteskap.

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. 

Fremskrittspartiet presenterte 17.06.2020 et representantforslag om å forby søskenbarnekteskap. Partiet har i mange år stått for forbud, og fikk i 2020 gjennomslag.

Vårt Land (2021) meldte i en nyhetsartikkel at Rødt går inn for å forby rituell omskjæring av guttebarn. I etterkant viste det seg at forslaget fra Grorud Rødt i Oslo først ble vedtatt, men siden opphevet i en ny avstemning.

Til tross for splittelse innad i partiet vedrørende omskjæring, vedtok SVs landsstyre i 2018 at partiet skal gå inn for en 15-årsgrense for rituell omskjæring av gutter. SVs daværende helsepolitiske talsperson Nicholas Wilkinson var glad for vedtaket og kommenterte at "Dette er først og fremst et viktig vedtak for barna. Vi vil nå sette oss ned med de berørte, Barneombudet og eksperter for å se hvordan dette kan gjøres klokest mulig." Han la til at "Dette er en aldersgrense, ikke et forbud. Vi må sikre både barns rett til selvbestemmelse og religionsfriheten."

Partiet stemte i 2014 for at offentlige sykehus skal tilby omskjæring også av gutter under 15 år.

I en nyhetsartikkel i Aftenposten (2021) sto det at Senterpartiets stortingsgruppe vedtok at de ønsket forbud mot rituell omskjæring av gutter. Daværende justispolitisk talsperson Jenny Klinge kommenterte at "Prinsipielt er det ikke forskjell på omskjæring av jenter og gutter. Omskjæring er et overgrep uansett kjønn. I begge tilfeller er det risiko for komplikasjoner, og noen blir skadet for livet. Seksuallivet til de som er heldige og ikke blir skadet av inngrepet, blir også påvirket i større eller mindre grad." Hun la til at "Det handler om små barns rettigheter. Man skal ikke skjære i friske kjønnsorganer til forsvarsløse barn."

Et forslag om en aldersgrense på omskjæring ble fremmet i 2017 av sentralstyret, men ble senere trukket tilbake.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby omskjæring av gutter under 15 år.

I en nyhetsartikkel i Aftenposten (2013) om omskjæring, kommenterte daværende stortingsrepresentant for Krf Olaug Vervik Bollestad at "Et forbud vil være en alvorlig inngripen i religionsfriheten. Derfor blir det viktig for KrF at det offentlige sikrer at det gjennomføres på en trygg og medisinsk faglig forsvarlig måte innenfor rammene med fagpersonell og i samarbeid med de religiøse samfunnene som praktiserer omskjæring av guttebarn."

I 2014 avviste Venstre-landsmøtet et forslag om å forby omskjæring av gutter før de fyller 15 år og kan bestemme selv. Tidligere justisminister Odd Einar Dørum var en av de som sterkt advarte mot forbudet. Han kommenterte at "Jeg er intenst imot kjønnslemlestelse. Men vi må ikke glemme at vi har en bitte liten jødisk minoritet i Norge. Som Venstre-politiker er jeg oppdratt inn i en tradisjon med respekt for minoriteter."

I en nyhetsartikkel i Aftenposten (2013) om debatten rundt det å tilby omskjæring i offentlig helsevesen, uttrykte daværende leder i Helse- og omsorgskomiteen på Stortinget, Bent Høie: "Et forbud mot omskjæring av nyfødte og dermed manglende helsefaglig tilbud vil bare føre til at dette blir gjennomført av uprofesjonelle." Høie skulle senere som helseminister vinne frem med forslaget om å gjøre omskjæring av gutter til et offentlig tilbud. Loven om det ble vedtatt i 2014 og trådte i kraft året etter.

På sitt landsmøte i 2017, vedtok Frp forbud mot omskjæring av gutter. Partileder Siv Jensen stemte også for forbud. Det var imidlertid en del uenighet innad i partiet, da noen mente forslaget vil ramme norske jøder negativt.

Etter samtale med jødiske interessegrupper, gjorde partileder Siv Jensen helomvending, og partiet har siden da latt saken ligge.

I følge en artikkel i VG sa et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Fremskrittspartiet i Oslo bystyre nei til et forslag om å etablere en muslimsk skole i Oslo i 2009.

Daværende kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell (SV) uttrykte i en artikkel i NRK (2009) at han ikke likte planene om å starte en muslimsk grunnskole i Oslo. Han kommenterte at "Jeg er svært skeptisk til å gå i en retning der elevene går på ulike skoler som er basert på religion og livssyn. Jeg mener det er en stor styrke at vi har en skole som er mangfoldig, der vi både har kristne, muslimske og jødiske barn."

I etterkant av en søknad fra en muslimsk organisasjon om å starte en muslimsk friskole i Oslo, mente daværende byråd for oppvekst og kunnskap Tone Tellevik Dahl (Ap): “Etablering av skolen vil kunne få negative konsekvenser for elevenes integrering i det norske samfunnet”. Trond Giske (Ap) uttrykte også skepsis til etableringen av en muslimsk skole i en artikkel fra VG (2014): ”Regjeringen bør bruke skjønnsmuligheten som finnes i loven til å si nei til skoler som hindrer inkludering og integrering i det norske samfunnet." Han sa videre til VG at "Det blir helt feil å pøse inn flere millioner kroner i statsstøtte til en ny muslimsk privatskole som ikke fremmer integrering.”

Formannskapet gikk mot etableringen av en muslimsk skole i Stavanger i 2004. I en artikkel om saken i Stavanger Aftenblad kommenterte Bjarne Kvadsheim (Sp) at "Denne skolen fremmer ikke mangfoldet. Jeg tror det er godt for ungdom med forskjellig kultur og tro å gå på skole sammen. Det er slik de vil lære å forstå hverandre."

I en artikkel fra Journalen i OsloMet støttet Shoaib Sultan (MDG) et avslag på etablering av en muslimsk skole. Han kommenterte at "Skolen skal være en arena for integrering og det blir vanskelig hvis du lukker den for alle andre."

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å hindre etablering av muslimske skoler og barnehager i Norge.

KrFs daværende skolepolitiker Anders Tyvand uttrykte full støtte til en ny muslimsk skole i Oslo i 2014. I en artikkel i VG om saken kommenterte han: “Vi er opptatt av den retten foreldrene har til å velge skole for sine barn. Men poenget er å gjøre den offentlige skolen så god at folk velger den.”

I en artikkel fra VG (2014) uttrykte Venstres Abid Q. Raja at "Jeg kjenner inni meg at jeg ikke liker dette med en muslimsk skole. Særlig bekymret er jeg for den langsiktige integreringen og om normoverføringer i denne skolen vil være i tråd med velkjente norske verdier som ytringsfrihet, folkestyre, likestilling og øvrige menneskerettigheter."

På spørsmål om etablering av en muslimsk skole under en muntlig spørretime i 2014 svarte statsminister Erna Solberg (H) at «Det er mulig å stille krav til innhold, og det er mulig å stille krav til hvordan man jobber i skolen. Men det er ikke grunnlag for å si at fordi man har et spesielt religiøst grunnlag, kan man ikke få tillatelse til å starte opp en skole.»

VG skrev 10. april 2014: «Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) er helt på linje med KrF og statsministeren. Han mener det ikke er hjemmel i privatskoleloven til å nekte etablering av en ny privatskole utelukkende fordi den vil drive på et muslimsk, religiøst grunnlag. Han peker på at det allerede finnes 72 kristne, private grunnskoler i Norge.»

I innlegg i Nettavisen (2018) uttrykte daværende formann i Fremskrittspartiets Ungdom Bjørn-Kristian Svendsrud støtte på avslaget gitt til en muslimsk organisasjon som ønsket å starte en muslimsk barneskole. Han skrev blant annet: “Hvis man skal bli en del av det norske samfunnet, bør man også gå på en skole som fremmer vestlige verdier. Det er en ærlig innrømmelse. Segregering gir oss neppe velintegrerte samfunnsborgere.”

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Stortingsrepresentant og Ap-politiker Torstein Tvedt Solberg kritiserte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) for at et muslimsk trossamfunn ga sine medlemmer etterskoletilbud med overnatting. Han kommenterte at "Det er soleklart for meg at vi ikke ønsker en utvikling med religiøse internatskoler i Norge. Da må vi stoppe dette nå."

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Stortingsrepresentant og Ap-politiker Torstein Tvedt Solberg kritiserte barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) for at et muslimsk trossamfunn ga sine medlemmer etterskoletilbud med overnatting. Han kommenterte at "Det er soleklart for meg at vi ikke ønsker en utvikling med religiøse internatskoler i Norge. Da må vi stoppe dette nå."

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å forby muslimske SFO-tilbud med overnatting.

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

Arbeiderpartiet fremmet i samarbeid med SV et forslag om å forby "omfattende og lukkede undervisningsopplegg med overnatting over lengre tid, som for eksempel koranskole, som kan innebære segregering, negativ sosial kontroll eller ha andre skadelige konsekvenser for barn under alibiet fritidstilbud." Saken var til votering i Stortinget 14.04.2020.

I et brev til Likestillings- og diskrimineringsombudet skrev Høyre-politiker og daværende kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner at “Opprettelse av overnattingstilbud for skolebarn slik Aftenposten avdekket, er uønsket og bekymringsfull utvikling som kan være skadelig for integreringen”. Tidligere leder for Byutviklingsutvalget og Høyre-politiker Øystein Sundelin var imidlertid positiv, og kommenterte at "Idretten, korps, speider og menigheter har alle ulike overnattingstilbud, både i helger og i ferier, uten at noen kritiserer dem eller stiller innholds- og rapporteringskrav."

Fremskrittspartiet har engasjert seg mot fritidstilbud med overnatting i regi av muslimske trossamfunn, og har vært i forhandlinger med regjeringen angående den nye trosloven. Da saken var i media, kommenterte trospolitisk talsperson i FrP, Himanshu Gulati, at partiet gleder seg over forbudet.

Gulati sa videre at "Vi er stolte over å ha fått gjennomslag for forbud mot overnattings-SFO-er, såkalte koranskoler. I tillegg var det viktig å få inn at vi kutter offentlig støtte til samfunn som mottar støtte fra autoritære land som ikke respekterer religionsfriheten." Gulati har også presisert at forbudet spesifikt er utformet for å ramme muslimske tilbud, og kommenterte i intervju med Vårt Land at "Lovendringen vil gjøre det mulig å stoppe muslimske SFO-tilbud med overnatting."

Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmet et forslag i 2018 som blant annet inkluderte følgende tiltak: “Det ikke skal gjøres unntak fra felles svømmeundervisning og felles gymnastikk og fysisk aktivitet uten at det er en klar pedagogisk begrunnelse for det."

Partiet har også i samråd med Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å forby kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen.

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

Partiet har også i samråd med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å forby kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen.

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

MDG støttet forslaget om forbud mot adskilt svømmeundervisning fremmet av Ap og SV i 2018.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker forbud mot adskilt svømmeundervisning.

Kristelig Folkeparti fremmet et forslag som ble enstemmig vedtatt der et av punktene var “Stortinget ber regjeringen sikre at elever ikke segregeres på bakgrunn av religion eller kjønn i skolen uten at det har et pedagogisk formål, eller er nødvendig av praktiske årsaker.”

Partiet har også i samråd med Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å forby kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen.

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

Partiet har også i samråd med Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Tankesmien Agenda utarbeidet en rekke forslag til bedre integrering. Blant forslagene var å forby kjønnsdelt svømmeundervisning i skolen.

(“Ti bud for bedre integrering”, Tankesmien Agenda, 2016)

I en nyhetsartikkel fra Telemarksavisa (2017) sa daværende kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at "Nei, ingen kan kreve at deres døtre ikke skal ha svømmeundervisning sammen med gutter."

I en nyhetsartikkel fra NRK (2017) om adskilt svømmeundervisning ved en skole i Stavanger daværende leder i Stavanger Fremskrittsparti at "Vi må ikke sette foreldres religion foran barn. Svømming er en viktig ferdighet i livet, og vi må bruke den knappe tiden til skolen har til svømmeopplæring, ikke ta elever ut."

I en nyhetsartikkel i VG som omhandlet en muslimsk mann som søkte jobb i Posten, men som fikk avslag fordi han ikke ønsket å håndhilse, kommenterte daværende integreringspolitisk talsperson i Arbeiderpartiet, Siri Gåsemyr Staalesen at "Det er forskjellsbehandlingen mellom menn og kvinner som er helt avgjørende her, og som er veldig viktig å påpeke at er helt feil. Sånn kan vi ikke ha det."

Stortingsrepresentant og leder for Oslo Arbeiderparti, Frode Jacobsen, kommenterte angående samme sak i Dagsavisen (08.08.2018). Der sa Jacobsen at det var riktig at den muslimske læreren ble sparket, og at man ikke har rett til å jobbe i Osloskolen om man ikke håndhilser.  Islamsk Råd Norge kritiserte disse uttalelsene, og Jacobsen bekreftet igjen dette standpunktet i en "Kort sagt"-artikkel hos Aftenposten (20.08.2018).

Partiet har imidlertid bekreftet overfor MuslimerStemmer at det ikke støtter at muslimske lærere, eller andre arbeidere, skal presses til å benytte en spesifikk hilsemetode. Partiet har også tatt avstand fra at muslimer som ikke håndhilser skal miste jobben for dette. Partiet informerer per epost at "Oslo Arbeiderparti er tydelig mot at noen skal miste jobben med bakgrunn i at vedkommende ikke håndhilser."

I en nyhetsartikkel i VG som omhandlet en muslimsk mann som søkte jobb i Posten, men som fikk avslag fordi han ikke ønsket å håndhilse, kommenterte første nestleder av justiskomiteen og stortingsrepresentant Jenny Klinge at "Det kan heller ikke bli fremstilt som en skandale om en mann som nekter å håndhilse på kvinner ikke får den stillingen han ønsker seg. Det som er en skandale, er at det blir bagatellisert når folk med en annen etnisk og religiøs bakgrunn tydelig diskriminerer gjennom oppførselen sin."

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke støtter å nekte jobb til muslimer som ikke håndhilser.

I en artikkel i Fritanke om en debatt som ble arrangert i Arendalsuka i 2018 om en sak der en lærer ved Ekeberg barneskole ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han ikke vil håndhilse på kvinnelige kollegaer, mente stortingsrepresentant for KrF Geir Jørgen Bekkevold at man bør kunne finne en løsning i slike saker. Han kommenterte at "Jeg har møtt mange kvinner i inn og utland som ikke vil hilse på meg av religiøse årsaker. Hva skal jeg gjøre da? Skal jeg tvinge dem? Det blir helt feil for meg å ta noen i hånden hvis de ikke ønsker dette."

I en artikkel i Fritanke om en debatt som ble arrangert i Arendalsuka i 2018 om en sak der en lærer ved Ekeberg barneskole ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han ikke vil håndhilse på kvinnelige kollegaer, var stortingsrepresentant for Venstre Tina Shagufta Kornmo enig i beslutningen. Hun kommenterte at "Man kan ikke forby alt man ikke liker, og vi bør definitivt ikke lage lover som påbyr håndhilsing. Men man kan ikke forskjellsbehandle på denne måten som lærer. Finner man ikke en løsning på dette, kan han ikke fortsette i jobben."

I en artikkel i Fritanke om en debatt som ble arrangert i Arendalsuka i 2018 om en sak der en lærer ved Ekeberg barneskole ikke fikk fornyet lærervikariatet sitt fordi han ikke vil håndhilse på kvinnelige kollegaer, var stortingsrepresentant for Høyre Kristin Ørmen Johnsen enig i beslutningen. Hun mente det er uakseptabelt at en lærer ikke håndhilser på motsatt kjønn, og mente det var riktig at han ikke fikk videreført vikariatet sitt.

I en nyhetsartikkel i VG som omhandlet en muslimsk mann som søkte jobb i Posten, men som fikk avslag fordi han ikke ønsket å håndhilse, kommenterte daværende finansminister og Frp-leder Siv Jensen at "Vi må være tydelige på hvilke verdier som gjelder. I Norge håndhilser vi uavhengig av kjønn. Det handler om vanlig folkeskikk. Folk skal selvsagt få tro på hva man vil. Men her synes jeg Posten sender et riktig signal om hvilke normer som gjelder i Norge."

Blant annet har HRS fremmet islamofobiske konspirasjonsteorier om at det pågår en islamisering i transportkonsernet Vy fordi de har grønne uniformer, at Sverige har blitt islamisert på grunn av spesifikke pornosøk, og at Norge er islamisert fordi syvendeklassinger ved Vardenes skole lagde en pepperkake-moské til jul. HRS har fått nær 26,2 millioner kroner i statlige overføringer siden 2005 - 2021. Vi mener at det er svært problematisk av staten å finansiere slik hatspredning mot muslimer.

Da saken var til behandling i Stortinget i 2021, stemte Rødt for å kutte støtten til HRS.

I en kommentar om regjeringens videreføring av støtten til HRS har stortingsrepresentant og SV-politiker Freddy Øvstegård sagt at det er “Uforståelig at de gir statsstøtte til en hatblogg. De går i mot sin egen handlingsplan mot muslimhat”. Da saken var til behandling i 2021, stemte SV for å kutte støtten til HRS.

Arbeiderpartiet innvilget opprinnelig støtte til HRS under statsminister Jens Stoltenberg, men reduserte støtten i 2012.

I årene etter har Ap gjentatte ganger tatt til orde for ikke å fortsette statsstøtten til HRS. Stortingsrepresentant Åsmund Aukrust gir for Stortinget en uttalelse om hvorfor det er viktig å kutte statsstøtten til HRS:

Da saken var til behandling i 2021, stemte Senterpartiet for å kutte støtten til HRS.

Da saken var til behandling i 2021, stemte Miljøpartiet De Grønne for å kutte støtten til HRS.

Partiet Sentrum har per epost 02.09.23 bekreftet overfor MuslimerStemmer at partiet ikke ønsker å gi statsstøtte til muslimfiendtlige HRS.

Flere sentrale KrF-politikere har uttalt seg mot videreføring av den statlige finansieringen av HRS. “Det er skuffende”, sier fylkesleder i Oslo KrF, Espen Andreas Hasle. “Jeg mener vi som samfunn heller burde støtte opp under organisasjoner som bygger broer. Slik jeg kjenner HRS, gjør de ikke det”.

En rekke Venstre-politikere, inkludert tidligere partileder Trine Skei Grande, har i flere år sagt at HRS ikke bør motta statsstøtte. “Det finnes ikke ett eneste individ i Venstre noe sted i hele landet som mener at Human Rights Service bør få penger. Hverken før, nå eller senere”, sa partiets daværende finanspolitiske talsmann Abid Raja.

Flere Høyre-politikere har tidligere tatt til orde for å kutte statsstøtten til HRS opp igjennom årene. Kunnskapsminister Jan Tore Sanner strøk i 2018 en halv million fra støtten til HRS i budsjettet, men dette ble senere reversert grunnet press fra FrP. Etter forhandlinger med FrP i 2018 har partiet tilsynelatende endret stilling.

Da saken var til behandling i 2021 stemte partiet for å fortsette støtten - i stor grad fordi Fremskrittspartiet la press på regjeringspartiene. Nå som Krf og Venstre går inn for å kutte statsstøtten vil ikke Høyre kommentere om de trekker sin støtte til at muslimfiendtlige HRS får statsstøtte. Statsminister Erna Solberg sa det følgede til Vårt Land 04.08.2021 da de ble spurt om de også går sammen med Venstre og Krf i å kutte støtten: «Svaret kommer i budsjettet. Vi skal lage et nytt budsjett for 2022. Da ser vi på alle ordninger.»

Fremskrittspartiet har i mange år vært aktive og dedikerte støttespillere av HRS, og er hovedårsak til at stiftelsen mottar statsstøtte.

Tidligere partileder Siv Jensen stilte seg kritisk til om det er behov for en handlingsplan mot muslimhat. Tidligere justisminister Jøran Kallmyr mente på sin side at en slik handlingsplan er på sin plass.